Nok en gang har jeg lært at det lønner seg å ikke legge fra seg bøker, og at alle bøker man faktisk har valgt ut i bokhandleen fortjener å bli lest. Og spesielt de som Samboer velger ut sammen med meg; han er jo eldre (4 år min senior) og enda mer belest enn meg selv:-) Ihvertfall de første kapitlene fortjener å besøkes. Så til saken: Denne uka var det 2009-vinneren av The Pulitzer Prize of Fiction, Olive Kitteridge, som ble slukt så til de grader, men ikke før andre kapittel sakte men sikkert ble lest i lett kjedsomhet. All den tid dette er en hyllet bok, skulle man tro at den var omtalt på norsk i dette interwebz, men den gang ei. Denne korte engelske omtalen sier dog alt jeg leita etter: Acclaimed author Elizabeth Strout gives us thirteen rich, luminous narratives centred on a singular and formidable heroine, Olive Kitteridge. Jeg er nå heller beroliget, full av håp og sjokkert over hvor godt menneskelige sjebner og verdier kan beskrives i en liten bok. Olive er et prakteksempel på menneske som “er” og “gjør” livet, uten å helt se seg selv og resultatene av egne handlinger fra andres side av sitt univers. Hun er rett og slett irritabel, slem og egoistisk, og er ikke redd for å slå, skrike og smelle – for så å ikke se at hun kan ha skapt kvalme men kun at andre har støtet henne. Sånn er det bare. Heldigvis har boken mange, mange sjebner som krysser hennes, og sammen lager disse sjebnene et bilde av oss menensker og hvordan vi har det her i verden.

Jeg, som de fleste andre, har en drøm om å leve et herlig liv med mange flotte mennesker rundt meg, også når jeg blir gammel.

Selv om boken ikke er omtalt i den norske delen av interwebz, finnes det forresten en hel wiki(pedia) om boken og alle personene den handler om. På engelsk altså. Spesielt.

For syns skyld får selveste Joseph Pulitzer illustrere dette innlegget også.