Jeg er født i 1980 og så lenge jeg kan huske – til tross for noen flyttelass til ulike land i barndommen – har de fantastiske musikerene med artistnavn Knudsen og Ludvigsen underholdt meg og de som har vært meg nær. Jeg har også vært svært heldig med valg av en musikalsk familie med mye sang og mye musikk, spesielt sammen med min farmor og farfar. Farmor sang nemlig. Hele tiden, uansett humør. Og farfar fikk sine tre fine sønner til å trives med noteark og et mangfold av musikkinstrumenter.

Men nok om det. Jeg er knust. En av mine helter forlot oss nylig helt unødvendig. Og hver gang jeg hører ham spille tenker jeg på absolutt alle gode minner med absolutt alle de fine menneskene som har gitt meg så utrulig mange fine stunder frem til nå. De som kjenner meg vet at jeg har en lei tendens til å stille opp for festivaler her i Tromsø, Døgnvillfestivalen på langt et unntak. Deres første år på Alfheim-matta er et av mine aller, aller største øyeblikk. For her kommer de, Knudsen og Ludvigsen. Inn i presserommet. Jeg er festivalens bildeknipser og har truffet og fotografert en rekke “kjendiser. Men her er de altså, fnisende,  skubbende menn såvidt eldre enn min fantastiske pappa. INGEN i rommet kunne annet enn å smile og det var som alle holdt pusten i flere sekund. Og så kom latteren! Oh, du herlige latter påført av personlighet og varme! Her stod de, våre helter, på kloss hold og fulle av iver til å snakke med akkurat oss og vise akkurat vår region at de virkelig ville være her. Dagen derpå skulle nydelige RareRina intervjue de på lokalTV og danse som en snegle sammen med de. Og denne dagen skulle vi plutselig ende opp avfotografert sammen med våre helter, vi barn av åttitallet. Det var meg en fryd, på lik linje som alle sanger de har laget og som jeg har kommet over. Som voksen. Og jeg minnes så utrulig sterkt bilturenen med greveling grevelang og vet at jeg var minst like lykkelig da som nå når jeg hører flinkasene pludre i vei. Og da diktet under stod på trykk i forrige ukes Morgenbladet måtte jeg nesten gråte e skvett. Og idag var det uunngåelig. Så herved klippes det inn sammen med et svært, kjært minne fra Alfheim Stadion:

Foto: Vidunderlige Yngve Olsen Sæbbe.