De siste dagene har det poppet opp nye innlegg i denne delen av verden (altså den grenseløse delen, her på Internett). Innimellom lirer også jeg av meg noe om byen i mitt hjerte, i mitt hode, byen min: Tromsø. Ikke bare bor jeg her, men jeg har valgt det. Nesten helt selv! Riktignok ble jeg fraktet hit som åtteåring, men etter den tid har jeg bodd langt, langt vekk og kommet hjem for egen regning og av samme grunner som hvorfor jeg bor her idag: Mennskene som bor her og kulturen vi sammen skaper. Det er klart det hjelper at mine søring-foreldre enda bor her (de, som mange andre, kom hit første gang på syttitallet da universitetet tok form), og det faktum at mannen i mitt hjerte, mannen i mitt liv kommer herifra og bor her – sammen med meg – bidrar til fortsatt boende her. Men også han har flytta hjem etter å smake på andre landsdeler og nasjoner. Det er nemlig mange av oss som er hjemflyttere her også.

I Tromsø har jeg personlig fått muligheter jeg aldri ville fått andre steder (det sier jeg, selvsagt, klart og tydelig og helt uten knussel – og helt uten å vite at det er 100% sannhet i den antakelsen) gjennom festivaler og annet frivillig arbeid som har bidratt til å forme meg, mitt liv og det som opptar meg. Sammen med at her faktisk myldrer av kaffeølmuligheter og kulturtilbud så mange at jeg aktivt velger og vraker, og et mangfold av mennesker fra og i såpass ulike miljøer…sukk, det gjør at Tromsø er en unik perle som år etter år sutres om og forelskes i om hverandre. Vi er en gjeng værsjuke men værstolte stabukker som sammen gjør denne kalde byen til noe varmt og vakkert som det er vanskelig å forlate  – og hvorfor i hule heite skal man måtte forlate henne, denne byen vår? Min slekt består i de fleste ledd av mennesker som har flytta fra sør til nord til sør igjen, og min tilhørighet på Østlandet gjennom slekt og hytte-liv siden generasjoner tilbake klenger seg stadig på meg. Og alltid skal en eller annen sørfra spørre meg når vi treffes om når jeg tenker flytte på meg, “for jeg blir vel ikke i Tromsø for alltid”. Kanskje ikke, men jeg har smakt det store utland og vet hva Tromsø gir meg som medborger, og det er jeg stolt og fornøyd av. Takk.