Mars 2007 tilbragte jeg noen spesielle dager i Texas. Siden de seks universitetsårene mine var i nabostaten Oklahoma, ble Texas besøkt både titt og ofte da også, ble det som en liten hjemkomst. Samtidig fikk jeg æren av å “vise” en ekte norsk Samboer hvordan livet i den delen av verden kan foregå….eller kanskje enkelte dager kan foregå! Det hører også med til historien at vi hadde som mål om å spise kjøtt til hvert måltid (ingen av oss er vegitarianere, men fisk og kylling står nok mist like ofte på menyen her i huset som kjøtt).

Delstaten Texas har ekte cowboyer og indianere, frodig natur supplert med kjedelige motorveier omgitt av enda gråere rabatter. Bli med på Grayhoundtur fra San Antonio til Austin!

–  Where are ya`ll from?, nærmest hyler den eldre bagasjeansvarlige på Grayhoundstasjonen. – Oh, Norway? Comprende? Good place, good place. Han peker oss i retning San Antonios vannfylte sentrum der den lange kanalen er kledd på hver side av sin helt egne gågate, komplettert med åpne restauranter og elegante høyreiste bygninger. Hotellet vi fikk anbefalt ligger øverst i kanalgaten, og vi velger å spasere opp fra Grayhoundstasjonen. Det tar fem minutter. I San Antonio ligger det meste innen et steinkasts rekkevidde, men mange velger å ringe taxi.

– Selv om du velger taxi som transportmiddel koster det aldri mer enn fem dollar turen, forteller resepsjonisten vår. De fleste hotellene har vanntaxier siden de ligger ved eller nært kanalen. Men dersom dere vil spasere, så gjør det langs kanalen.

 

The Alamo. San Antonio er kanskje mest kjent for festningen der slaget ved Alamo stod. I dag er plassen omkranset av grønt gress, frodige trær, blomstrende busker og fargerike blomsterbed som lever i søt symbiose med eksotiske fisker i vannansamlinger rundt historieinteresserte turister i hopetall.  Her kan man velge mellom å bli med på en guidet tur eller lese seg frem på sirlige turistplakater med lydeffekter og fortellerstemme.

– Slaget var mellom Mexico og opprørske texanske styrker ved Alamo misjonsstasjon tidlig i 1836, og den tretten dager lange beleiringen endte 6. mars med erobringen av misjonsstasjonen og nesten alle de texanske forsvarerne døde med unntak av noen få slaver, kvinner og barn, hører vi at guiden forteller en ivrig gruppe amerikanske turister. Mange har selvsagt allerede raidet giftshoppen og anskaffet seg matchende t-skjorter og hodeplagg.

Over gaten for The Alamo ligger byens kjøpesenter. På The River Center kan man danse fra butikk til butikk i et nedkjølt butikksenter, som selvsagt både er omkranset og gjennomboret av riwerwalken.

 

Deler gjerne med seg. Studenter og pensjonister utgjør store deler av befolkningen, og sistnevnte er resterende garde av oljerike familier.

– Det er alltid mye turister og festklare studenter her, og de vi deler gjerne byen vår med dere, sier en Q-tip liknende dame i førtiårene med platinablondt hår, små hvite joggesko og trangt magebelte over de steinvaska jeansene. Hun forteller også stolt til alle som spaserer forbi at hun har posert i Playboy.

Idet vi tasser nedover langs kanalen lar vi de vinterherda tærne sprelle luftig i åpne sandalene, med en kaffe fra Starbucks i den ene hånda og en bag med bok og pledd i den andre. I San Antonio kan vi spasere oss gjennom byen og nyte fritt de grøntarealer som smyger seg inn i hver solkrok, noe som ikke er helt vanlig i andre amerikanske byer.

 

 

Det lukter av tacos og søte frukter i kvartalene sør for riverwalken. Med stor andel meksikanske innbyggere er matkulturen påvirket deretter. En lystig kelner møter oss med åpne armer på El Mirador, en restaurant like ved kunstnergaten LaVilita.

– Velkommen til byens beste restaurant, sier han og setter frem salsa og maischips før han henter dagens lunsjmeny.

– Vi vinner premier i hytt og pine for vår gode mat, sier han selvsikkert når han kommer tilbake.

Velkrydrede kjøttretter med bønner og ris er det mangfold av, og de friterte maischipsene en selvsagt følgesvenn på alle spisesteder til billig importøl og ubeskjedne tequilafylte drinker, fra lunsjtider til seint på festglade kvelder. Da våkner byen opp fra sin varme dvale og tryller seg inn i natten med et voldsomt lydnivå. Her synger ultraamerikanske Garth Brooks av full hals mens fargesprakende meksikanske trubadurer sirkulerer konkurrerende langs elvebreddens restauranter.

 

Behagelig busstur. San Antonios myldrende sentrumsgater står i stor kontrast til Austins tomme bykjerne. Det tar kun 40 minutter med Grayhoundbussen å bevege seg mellom de to byene, langs sirlige motorveier atskilt kun av gråbrune rabatter og stusselige boligstrøk. Og ryktene om skitne avklimatiserte Grayhoundbusser viser seg å være oppspinn; gode komfortable seter, store vinduer og hyggelige medpassasjerer er forbausende sant.

– Moren min bor midt imellom San Antonio og Austin, og selv om vi bor i Nord-Texas reiser vi alltid med buss for å besøke henne. Mest fordi jeg har flyskrekk, men også fordi det er en fin tur, forteller moren til to jenter i rosa plysjpysjer.  De gjesper og tar seg til øynene idet de nærmer seg stoppestedet.

 

Rolige gater på dagtid. Busstasjonen i Austin ligger like utenfor bykjernen. Austin er en sovende by på dagtid, og gatene preges av tomme benker og mange forretningsmennesker som bærer på kaffe og avis. Alle beveger seg i en retning: Til eller fra The State Capitol der Texasguvernøren sitter. Gatenettet er enkelt å navigere seg etter, der de er nummerert fra øst til vest og oppkaldt etter elver fra nord til sør. 2nd street kjæler med Town Lake som minner mer om en lang og uformelig elv som deler byen i to, og berømmelige 6th street ligger altså fire kvartal nordover. Også denne gaten er stille og grå på dagtid. Men så er det middagstider og familier og studenter tar seg inn til sentrum. De tidligere gråe gatene er nå mørke og pulserende med opplyste gatelykter og store avsperringer for biler.

 

Folkemylder på kveldstid.

– Vi som bor her spiser nesten bare ute, og der er mye forskjellig å velge mellom her. Men ingen kan komme til Austin uten å ha spist på Chue’s. Der serverer de sterk salsa og gigantiske porsjoner av ekte Tex-Mex toppet med store tequila-baserte drinker med store sugerør, forteller en sporty dame som mater ender ved Town Lakes vårlige Zilker Park like utenfor Austins bykjerne.

Selvsagt testes både denne plassen og en svært liten brøkdel av de andre spisestedene. Her er nemlig over 200 spise- og uteplasser å velge mellom. Austin kalles for Musikk Capital of the US på grunn av alle sine uteplasser med livemusikk året rundt. Også kanskje at verdens største musikkfestival og bransjetreff går av stabelen i mars hvert år; et By:Larm på steroider. Det kryr av ivrige rockere og musikkglade øldrikkere i hver krik og krok. De utrolige 1200 bandene spiller konserter i samtlige barer, på tak, i bakgårder, på gata og sikkert mange andre steder vi ikke klarer å ta riktig med oss. Austin by night er rett og slett helt Texas.

Bilde tatt på vei inn i Austin by,

 

 

I anledning 25-årsjubileumet til Bellona, publiserer jeg en sak skrevet våren 2007.

 

Miljøforkjemper på nye tokter

Han forelska seg så sterkt i havet som guttunge at han tidvis driver miljøstiftelsen Bellona herfra. Fra det flytende distriktskontoret Kallinka.

 

En brunoransje gummibåt fyker fort inn til kai på Aker Brygge i takt med rådhusklokkene og en vinkende velkjent lys krølltopp kommer til syne på den flørtende fjorden. Frederic Hauge ble tidlig glad i å være på sjøen, og trangen til å være med på noe aktivt førte han til Natur og Ungdom.

– Det var ikke så mye å finne på i Sandefjord for meg. Vi var glade i naturen og løp rundt og sa «kvekk, kvekk min sommerfugl er vekk», sier han mens han smiler lurt og kinnene blir enda litt mer rødblusset enn det havbrisen fikk til på egenhånd.

 

Utenom det tradisjonelle

Han legger rutinert til ved seilbåten Kallinka, som betyr god seier på gresk. Hun ligger til kais nøyaktig åtte minutter i Hauge-fart fra Aker Brygge.

Bellona eier båten, som er blitt organisasjonens mest populære «distriktskontor». Bellona teller i dag cirka 60 ansatte og har kontorer i fire land.

Hauge etablerte organisasjonen sammen med en gjeng miljøbevisste idealister i 1986. Etter at han selv ble 25 og for gammel til å være med i Natur og Ungdom. Og etter at Greenpeace prøvde å fiske dem opp i sitt garn.

– Det gikk mot slutten i Natur og Ungdom og vi ønsket å gjøre noe utenom det tradisjonelle. Bellona ble til fordi vi var uenige med Greenpeace på et viktig punkt: Er det nok hval så skal vi jo spise den! sier han og forsvinner bortover dekk til tonene av …… Samtalen blir avbrutt av en av de mange inngående mobiltelefonsamtalene.

Selv om Bellona ble stiftet for hele 21 år siden, er frontfiguren Hauge mer i vinden enn noensinne.

– Nå opplever jeg at folk flest vet at vi ikke klatrer i piper iført islendere for moro skyld, og bare tuller med dette miljøvernet. Det er en markant forskjell fra tidligere år da mange lurte på hva denne drivhuseffekten vi snakket om var. Nå vet folk at vi mener alvor, og vil heller ha løsninger fra oss, sier han.

Telefonen ringer igjen, denne gangen er det en henvendelse fra media. Henvendelser han er ekspert på å håndtere.

 

Mange møter

Hauge forteller at det som er mest frustrerende med jobben havet av henvendelser som han ikke har kapasitet til å ta seg av. Han deltar i møter over hele verden, og mye av de våkne timene går med til rein logistikk.

– På forsommeren i år mottokk vi komplett videokonferanseutstyr til våre kontorer verden over. Bare forrige uke avholdt jeg sju videokonferanser og sparte meg for nesten like mange flyreiser, sier han.

Mindre utslipp av klimagasser og muligheten for flere rutinemøter er resultatet av anskaffelsen.

– Det er dumt at bedrifter kjøper flykvoter for firmaene sine før de tester videokonferanseutstyr, sier han og rister lett på sitt lyse hode mens han fortsetter:

– Når du får personlig forhold til flypersonell og sikkerhetsfolk reiser du kanskje litt for mye. For meg er det viktigere å få en bedrift til å installere videoutstyr enn at privatpersoner ikke skal få fly til Syden.

 

Familietid

Større mediefokus på klima og miljø har ført til nye typer henvendelser til Hauge.

– Jeg ble for eksempel spurt om å gjennomføre en klimatest på internett. Det var litt spesielt, for den omhandla kun hva du gjorde som privatperson. Jeg har jo nesten ikke privatliv og flyr kun i jobbsammenheng, så jeg bestod den med glans, gliser han.

Medaljens bakside er at jobbreisene sluker mye av fritiden hans. Samboeren og ungene hans ønsker seg sikkert mer tid med pappa. Men hjemmebanen utleverer han aldri i intervjuer.

– Å snakke om familiemedlemmer hjelper ikke miljøkampen. Redusering av firmareiser og anskaffelse av videokonferanseutstyr istedenfor forhåndskjøp av klimakvoter gjør det, understreker han. Og forventer å bli hørt.

I dag slipper han å klatre i master for å få sine miljøbudskap ut i media. De er på tråden stort sett hele tiden, og lager gjerne store reportasjer basert på Hauges miljøekspertise. Spørsmålet er bare å ha tid nok til alt, men nå er han tilgjengelig selv på den ytterste lille odde gjennom Kallinkas komplette pc-løsning. Selv med familien om bord.

– Jeg er mye ombord i Kallinka. Hele sommerhalvåret seiler vi henne opp og ned langs norskekysten. Det er en fin måte å være synlig på, samtidig som vi er der når det skjer noe, sier Hauge mens han skuer bort på en flåte unge optimistseilere som øver like ved. De er tydelig i ferd med å bli like hekta som miljøforkjemperen en gang ble.

– Da jeg var 11-12 år gammel var jeg så heldig at jeg fikk være med onkelen min på seiltur i Nordland. Jeg ble helt båtfrelst og det har vist seg å bli dyrt og tidkrevende, sier han selvransakende. Men:

– Jeg må være på sjøen, ellers går det bare galt!

 

Verdens flinkeste og vakreste Anita Arntzen var med på turen med Frederic, og på tur inn til Aker Brygge tok hun dette bildet av underskrevne og intervjuobjektet.