I anledning 25-årsjubileumet til Bellona, publiserer jeg en sak skrevet våren 2007.

 

Miljøforkjemper på nye tokter

Han forelska seg så sterkt i havet som guttunge at han tidvis driver miljøstiftelsen Bellona herfra. Fra det flytende distriktskontoret Kallinka.

 

En brunoransje gummibåt fyker fort inn til kai på Aker Brygge i takt med rådhusklokkene og en vinkende velkjent lys krølltopp kommer til syne på den flørtende fjorden. Frederic Hauge ble tidlig glad i å være på sjøen, og trangen til å være med på noe aktivt førte han til Natur og Ungdom.

– Det var ikke så mye å finne på i Sandefjord for meg. Vi var glade i naturen og løp rundt og sa «kvekk, kvekk min sommerfugl er vekk», sier han mens han smiler lurt og kinnene blir enda litt mer rødblusset enn det havbrisen fikk til på egenhånd.

 

Utenom det tradisjonelle

Han legger rutinert til ved seilbåten Kallinka, som betyr god seier på gresk. Hun ligger til kais nøyaktig åtte minutter i Hauge-fart fra Aker Brygge.

Bellona eier båten, som er blitt organisasjonens mest populære «distriktskontor». Bellona teller i dag cirka 60 ansatte og har kontorer i fire land.

Hauge etablerte organisasjonen sammen med en gjeng miljøbevisste idealister i 1986. Etter at han selv ble 25 og for gammel til å være med i Natur og Ungdom. Og etter at Greenpeace prøvde å fiske dem opp i sitt garn.

– Det gikk mot slutten i Natur og Ungdom og vi ønsket å gjøre noe utenom det tradisjonelle. Bellona ble til fordi vi var uenige med Greenpeace på et viktig punkt: Er det nok hval så skal vi jo spise den! sier han og forsvinner bortover dekk til tonene av …… Samtalen blir avbrutt av en av de mange inngående mobiltelefonsamtalene.

Selv om Bellona ble stiftet for hele 21 år siden, er frontfiguren Hauge mer i vinden enn noensinne.

– Nå opplever jeg at folk flest vet at vi ikke klatrer i piper iført islendere for moro skyld, og bare tuller med dette miljøvernet. Det er en markant forskjell fra tidligere år da mange lurte på hva denne drivhuseffekten vi snakket om var. Nå vet folk at vi mener alvor, og vil heller ha løsninger fra oss, sier han.

Telefonen ringer igjen, denne gangen er det en henvendelse fra media. Henvendelser han er ekspert på å håndtere.

 

Mange møter

Hauge forteller at det som er mest frustrerende med jobben havet av henvendelser som han ikke har kapasitet til å ta seg av. Han deltar i møter over hele verden, og mye av de våkne timene går med til rein logistikk.

– På forsommeren i år mottokk vi komplett videokonferanseutstyr til våre kontorer verden over. Bare forrige uke avholdt jeg sju videokonferanser og sparte meg for nesten like mange flyreiser, sier han.

Mindre utslipp av klimagasser og muligheten for flere rutinemøter er resultatet av anskaffelsen.

– Det er dumt at bedrifter kjøper flykvoter for firmaene sine før de tester videokonferanseutstyr, sier han og rister lett på sitt lyse hode mens han fortsetter:

– Når du får personlig forhold til flypersonell og sikkerhetsfolk reiser du kanskje litt for mye. For meg er det viktigere å få en bedrift til å installere videoutstyr enn at privatpersoner ikke skal få fly til Syden.

 

Familietid

Større mediefokus på klima og miljø har ført til nye typer henvendelser til Hauge.

– Jeg ble for eksempel spurt om å gjennomføre en klimatest på internett. Det var litt spesielt, for den omhandla kun hva du gjorde som privatperson. Jeg har jo nesten ikke privatliv og flyr kun i jobbsammenheng, så jeg bestod den med glans, gliser han.

Medaljens bakside er at jobbreisene sluker mye av fritiden hans. Samboeren og ungene hans ønsker seg sikkert mer tid med pappa. Men hjemmebanen utleverer han aldri i intervjuer.

– Å snakke om familiemedlemmer hjelper ikke miljøkampen. Redusering av firmareiser og anskaffelse av videokonferanseutstyr istedenfor forhåndskjøp av klimakvoter gjør det, understreker han. Og forventer å bli hørt.

I dag slipper han å klatre i master for å få sine miljøbudskap ut i media. De er på tråden stort sett hele tiden, og lager gjerne store reportasjer basert på Hauges miljøekspertise. Spørsmålet er bare å ha tid nok til alt, men nå er han tilgjengelig selv på den ytterste lille odde gjennom Kallinkas komplette pc-løsning. Selv med familien om bord.

– Jeg er mye ombord i Kallinka. Hele sommerhalvåret seiler vi henne opp og ned langs norskekysten. Det er en fin måte å være synlig på, samtidig som vi er der når det skjer noe, sier Hauge mens han skuer bort på en flåte unge optimistseilere som øver like ved. De er tydelig i ferd med å bli like hekta som miljøforkjemperen en gang ble.

– Da jeg var 11-12 år gammel var jeg så heldig at jeg fikk være med onkelen min på seiltur i Nordland. Jeg ble helt båtfrelst og det har vist seg å bli dyrt og tidkrevende, sier han selvransakende. Men:

– Jeg må være på sjøen, ellers går det bare galt!

 

Verdens flinkeste og vakreste Anita Arntzen var med på turen med Frederic, og på tur inn til Aker Brygge tok hun dette bildet av underskrevne og intervjuobjektet.