I was lucky enough to be invited to this Facebook-group today. As a result, I too formulated a letter to some journalists:

I am not looking to get published, I simply want to tell you a little story. Yesterday, 25.7.2011 several hundreds of thousands Norwegians gathered in the streets to honor the fallen, carrying roses and filled with love for a warm and including nation. (Really, look at this.)

But first, let me explain my background in brief: I am a dual citizen who was born in the US by Norwegian parents. I spent my first year in the states and the rest in Sweden and Norway apart from the some years I went to college/worked in America from 1999 to 2004. I happened to spend that last mentioned period of time in the heart of America – in Norman Oklahoma (Zacarias Moussaoui was my next door neighbour, I later on would find out). This means I have met a people that a few years back had experienced the terrible Oklahoma-bombing by one of their own citizens, I have experienced to take part in a society during and after the 9/11-attacks, and now I have watched the Norwegian people during and after the Oslo/Utøya terror attacks.

So, to the agenda of this letter:
One huge difference between the 9/11-attacks and the Oslo/Utøya-attacks is that the latter was a one-man-job (it appears) and he was one of our own citizens. I am sure this also creates a different state of mind throughout the country and the way the media and the politicians handle the entire situation: Living in the states after 9/11 was not only terrifying because so many had lost so much, but the scare of more attacks was luring daily. But as a citizen, a member of the society, I though the American people handled their terror attacks with a warmth that could never be followed any other place in the world. I was wrong! Here, strangers hug strangers and very few have turned to hate (look at this!) The public display of love for each other, for the country and even the sympathy for the terrorists own family has been extreme here, and our leaders have motivated us in stead of scared us since the terror occurred. I wish you journalists out there would spend even more time learning about this culture and our people, as it is quite impressive – and the way our politicians work/act and our court system works makes much more sense if you know a bit more about us.

Choose love. We have.

Here is an example of the greatness this people has shown (“why revenge isn’t the answer, nor an option”).

Thank you for sharing the stories!

Best,
Marie

By the way: inside of me I carry the miracle of life, and her due date is next week. I know the country she is born in to is very different then it was just a few days ago.

Frøken Fryd har termin 5.aug, og jeg VET at hun får være med på å drive Norge videre – som åpent, vakkert og multikulturelt samfunn! Verden er et nytt sted å bygge og bo.

Idag morges sendte jeg en lenke til min ferierende far, som responderte med en serie mailer utformet som en unik quiz. Jeg er en real pappajente og hans evne til å tolke verden og trekke ut det som faktisk betyr noe, har alltid imponert meg.

Lenken han fikk fra meg var fra en BBC-sak om at lange mennesker hadde mye større sjanse for å få kreft enn de som er lavere av vekst. Siden jeg er over 180 høy og han har forsket på kreft siden tidlig syttitall, var det en naturlig lenke å sende ham. Nå er vi alle vant til at større forskningsprosjekter kan tolkes veldig ulikt, men i disse agurktider må man virkelig ikke bare …kremt…spise hva som helst av det som publiseres. Dette er hvorfor:

1. BBS sin journalist James Gallagher konkluderer med følgende: Å være høy av vekst blir knyttet til en større risiko for 10 vanlige krefttyper ved University of Oxford forskere. Hvorfor vet de ikke, men det kan være grunnet veksthormoner eller noe helt annet. Studien er gjennomført kun på kvinnlige pasienter, men de ser likhetstrekk med flere andre underskelser med menn. Mange kvinner og menn med kreft er høye av vekst, ergo kan kreftrisiko øke i takt med høyden. Eller?

2. Pappa Flink svarer per e-post: “Sånne resultater er sikkert mer komplisert  å tolke enn det som fremkommer i denne BBC-artikkelen. “…Sjekk dette eksempelet (usikker på om det er fra en reell undersøkelse, eller er konstruert for å vise hvor lett det er å feiltolke resultater fra befolkningsundersøkelser): Alle vet at røyking medfører helserisiko, og motsatt: de som ikke røyker har mindre risiko for å bli syke enn dem som røyker. Men når man går igjennom befolkningeundersøkelser oppdager man følgende: en viss prosent-andel av av dem som ikke røyker, er mer syke enn befolkningsgjennomsnittet. Hva kan det komme av? Skal det tolkes som at det kanskje er bra for helsa å ta seg en sigg av og til? Send meg svaret når du har funnet det ut.”

3. Jeg kan selvsagt ikke svare. Han er ikke helt fornøyd med det, men sender likevel følgende ail: “Ja – jeg venter fortsatt på svarforslag! Hvis ikke du har noe, kan jeg gi deg fasit.” (Nei, “det bare er sånn” godtok han ikke…hrmf:-)

4. Mail kommer så raskt at jeg misstenker han allerede var klar med svaret: “Du må snu ting litt på hodet, og prøve å forstå årsakssammenhgen, eller “hva kommer først – høna eller egget?”. Svaret er (selvsagt): Alle som røyker har økt risiko for sykdom. Derav følger: de som allered er syke, enten av røyking eller andre grunner, slutter ofte å røyke. De vil mao fremstå som “ikke-røykere” i den gitte befolkningsundersøkelsen. Dette er et premie-eksempel på muligheter for å mistolke slike undersøkelser. Det er ikke sikkert at kroppslengde/økt sykdomsrisiko representerer en feiltolkning, men alle som leser slike (…) tolkninger av undersøkelser som egentlig er ganske kompliserte, bør gjøres klar over hvilke muligheter det finns for mistolkninger.”

Da var det lønsj-tid og jeg lurer på hvilken nøtt jeg skal sende ham nå som han kan bruke resten av dagen på å knekke for meg?

 

Pappa Flink anbefaler forøvrig denne boka: “Bad Science” av Ben Goldacre (selv lege og journalist) fra 2008 (Sunday Times top ten bestseller) (ISBN 9780007284870). Gode grunner til å spandere tid på denne boka: Den avslører 1. The scaremongering journalists; 2. Pill-pushing nutritionists; 3. Flaky statistics; 4. Evil pharmaceutical corporations.

Det bryr meg ikke så mye at værmannen som viska optimisisk til lokalpressen om det sjeldent deilige været som var i annmars, tok helt komplett feil. Min sommerferie/jobb er jo ruging på høyt nivå, men slik ble det altså:

Hurramegrundt for flinke kolleger i Avikom AS som gjennom www.easymeeting.net og www.digitalesenter.no jobber for å få mer bruk av eksisterende videokonferanse-utstyr og antallet jobbreiser NED!! Se TV2 sin sak her, det anbefales! Hvorfor i all verden øker antall turer og antall meter reist, både innenlands og utenlands med ALT dette utstyret som kan utnyttes rundt om?

Ugler meg her og ugler meg der! De dukker stadig opp her hjemme i regi av meg – de symboliserer visdom og kunnskap og en våkenhet du sjeldent finner i andre figurer. Wikipedia forteller at den greske gudinnen Athene ble regnet som fuglegudinnen i gresk mytologi, og viste seg ofte i skikkelsen av en ugle, for meg ikke særlig overrskende.  Athene var ikke bare gudinnen for visdom, men også gudinnen for kunst og ferdigheter.

 

Disse uglene fra IKEA bor hos oss:

 

Obs! I italiensk og romersk kultur kan den sørgmodige lyden av en ugle spå dødsfall i nabolaget andre ganger kan de regnes som en lykkefugl.

 

Oh la la: Nå trenger vi ikke lenger kjøpe klær som går nesten ubrukt på loftet i gaver til våre minste venner  – sjekk disse herlige sakene da! (I Tromsø finner du gaveideene vegg i vegg med 4 Roser i Carl Johan Kvartalet.)

Sebra lager møbler, sengetøj og andre accessorier til barn.

 

 

Kort, konsist, konkret og enkelt bør være målet for en hver kommunikasjon.

 

Bilde: Snapshot fra Aftenposten Innsikt.

Hurra for Internett, min kjære gode partner, og alle dere som jobber for å dele innhold og muligheter med meg og mine venner!

World Wide Web ble oppfunnet i 1991, og jeg fikk personlig møte denne nye verden alene med Netscape Navigator og så NCSA Mosaic som 13-åring i 1993 på en av gjestemaskinene på labben til faren min under et opphold i Uppsala. Det var kjærlighet fra første blikk, her oppsøkte jeg  informasjon og andre mennesker på nett – ikke fra et  teknisk ståsted men fra nysgjerrig ungjentes sult på verden-ståsted. (Det stemmer, selv kanalene på irc oppfattet jeg dengang som kompliserte og ikke like givende som enkle lille Aftonbladet chat f.eks.)  Mosaic ble mitt førstevalg, med sine fine ikoner, bokmerker, og kanskje et mer brukervennlig grensesnitt som gjorde programvaren enkel å bruke og appellerte til “ikke-nerder” sånn som meg. Som 14-åring chattet jeg i smug om natten hjemmefra  for da var det billigst å ringe over modem, og resten av familien sov, eller jeg dro på besøk til faren min mens han var på jobb for der var det sånn internett som ikke kosta noe og som ikke hylte høyt hver gang man ville koble seg opp (jeg gjentar: teknisk kompetent var jeg ikke, jeg var en ung liten uvitende bruker).

Å kunne søke opp informasjon, dele informasjon eller bare snakke med kjente og ukjente var og er min agenda for nettbruk, og samtidig er jeg lett å sjarmere/fascinere når det kommer til stadig nye bruksområder/muligheter med nettet. Den dagen jeg klikket rundt på nettleseren Mosaik for første gang, var en stor dag – jeg husker enda den instante gleden og iveren som dukket opp inni meg. Den første gangen jeg klikket meg inn på www.dagbladet.no i 1995 var stor, det var også den dagen da jeg fikk helt egen hotmail-konto, og spesielt den dagen jeg fikk invitasjon til en egen Gmail-konto. Myspace bare dukket opp mens jeg var student i USA, og Facebook-kontoen ble min siden jeg enda hadde digital universitets-adresse i samme land selv om jeg hadde flytta til Norge da. På nett lekte jeg stort sett med ukjente eller venner langt borte, og svært sjelden med noen i samme by  – med mindre vi fant hverandre kun fordi vi hadde hørt om den og den som også var å finne i veven.

Så kom 11. mars 2007 da jeg skrev min første Tweet. Jeg var en av mange tusen på festivalen for de over middels gale etter ting du gjør på internett; South by Southwest interactive  i Austin, Texas. Facebook hadde akkurat åpnet opp for at også de uten college-adresser kunne åpne egne kontoer, og jeg ble en ivrig ambassadør i hjembyen. (Jeg husker enda den dagen den våren på cafè Circa når to bekjente ble sittende i timesvis foran laptopene sine heller enn å mingle med oss andre, fordi de begge over natta var hekta på Facebook. Sist dagen bør hadde de begge stolt poengtert at invitasjonsmailene fra meg ble lagt bort siden dette hadde de ikke trua på – hvorfor skulle de registrere seg på noe slikt og hva var egentlig meninga med denne typen nettbruk? Jeg husker også at jeg passe arrogant svarte “bare vent, dere skjønner det nok fort om dere bare sjekker det ut”.)

Du kan med trygghet si at jeg er den første til å snuse på nye nettsamfunn eller nettbaserte tjenester – det gir meg mye glede i livet selv om jeg ikke ender opp som (super)bruker i ettertid. Jeg husker forøvrig mitt jubelbrøl da jeg endelig fikk invitasjon til Underskog fra min gode venn Ola, og hvordan jeg trudde Blink skulle endre livene våre på en eller annen måte…

Men så til poenget med dagens innlegg: Sånne som meg klør etter å få leke med nye tjenester på nett, og når selveste pappa Google lanserer noe nytt (Google+), vil jeg så gjerne gjerne få teste det ut. Men jeg får ikke lov! Til tross for flere faktiske invites, så melder Google at de ikke kan slippe med inn på “festivalområdet” enda fordi det er for mange der inne for tidlig, og jeg må bare vente vente vente vente på å teste moroa ut. Og DET, kjære leser, er uforklarlig smertefullt og nervepirrende for sånne som meg! Heldigvis begynte jeg sommerferien igår og jeg ruger meg straks inn i mammapermisjon, så tid til å sjekke nyheten ut vet jeg at jeg har så snart jeg slippes inn på området en av de nærmeste dagene – kanskje idag.

 

Så var den her, årets første dommerferiedag. (Og siden den går over i mammapermisjon om to uker, er det snodig lenge til jeg skal leke med kollegene mine igjen.) Dagen markeres med “sen” frokost, lønsjavtale med god venn som reiser for mye rundt i musikkens tjeneste for sosialt samvær og lesing. Ifjor sommer løp jeg igjennom bind 1-3 da de lå så fint og venta på meg på hytta.

Karl Ove Knausgård, Min kamp 4