Hurra for Internett, min kjære gode partner, og alle dere som jobber for å dele innhold og muligheter med meg og mine venner!

World Wide Web ble oppfunnet i 1991, og jeg fikk personlig møte denne nye verden alene med Netscape Navigator og så NCSA Mosaic som 13-åring i 1993 på en av gjestemaskinene på labben til faren min under et opphold i Uppsala. Det var kjærlighet fra første blikk, her oppsøkte jeg  informasjon og andre mennesker på nett – ikke fra et  teknisk ståsted men fra nysgjerrig ungjentes sult på verden-ståsted. (Det stemmer, selv kanalene på irc oppfattet jeg dengang som kompliserte og ikke like givende som enkle lille Aftonbladet chat f.eks.)  Mosaic ble mitt førstevalg, med sine fine ikoner, bokmerker, og kanskje et mer brukervennlig grensesnitt som gjorde programvaren enkel å bruke og appellerte til “ikke-nerder” sånn som meg. Som 14-åring chattet jeg i smug om natten hjemmefra  for da var det billigst å ringe over modem, og resten av familien sov, eller jeg dro på besøk til faren min mens han var på jobb for der var det sånn internett som ikke kosta noe og som ikke hylte høyt hver gang man ville koble seg opp (jeg gjentar: teknisk kompetent var jeg ikke, jeg var en ung liten uvitende bruker).

Å kunne søke opp informasjon, dele informasjon eller bare snakke med kjente og ukjente var og er min agenda for nettbruk, og samtidig er jeg lett å sjarmere/fascinere når det kommer til stadig nye bruksområder/muligheter med nettet. Den dagen jeg klikket rundt på nettleseren Mosaik for første gang, var en stor dag – jeg husker enda den instante gleden og iveren som dukket opp inni meg. Den første gangen jeg klikket meg inn på www.dagbladet.no i 1995 var stor, det var også den dagen da jeg fikk helt egen hotmail-konto, og spesielt den dagen jeg fikk invitasjon til en egen Gmail-konto. Myspace bare dukket opp mens jeg var student i USA, og Facebook-kontoen ble min siden jeg enda hadde digital universitets-adresse i samme land selv om jeg hadde flytta til Norge da. På nett lekte jeg stort sett med ukjente eller venner langt borte, og svært sjelden med noen i samme by  – med mindre vi fant hverandre kun fordi vi hadde hørt om den og den som også var å finne i veven.

Så kom 11. mars 2007 da jeg skrev min første Tweet. Jeg var en av mange tusen på festivalen for de over middels gale etter ting du gjør på internett; South by Southwest interactive  i Austin, Texas. Facebook hadde akkurat åpnet opp for at også de uten college-adresser kunne åpne egne kontoer, og jeg ble en ivrig ambassadør i hjembyen. (Jeg husker enda den dagen den våren på cafè Circa når to bekjente ble sittende i timesvis foran laptopene sine heller enn å mingle med oss andre, fordi de begge over natta var hekta på Facebook. Sist dagen bør hadde de begge stolt poengtert at invitasjonsmailene fra meg ble lagt bort siden dette hadde de ikke trua på – hvorfor skulle de registrere seg på noe slikt og hva var egentlig meninga med denne typen nettbruk? Jeg husker også at jeg passe arrogant svarte “bare vent, dere skjønner det nok fort om dere bare sjekker det ut”.)

Du kan med trygghet si at jeg er den første til å snuse på nye nettsamfunn eller nettbaserte tjenester – det gir meg mye glede i livet selv om jeg ikke ender opp som (super)bruker i ettertid. Jeg husker forøvrig mitt jubelbrøl da jeg endelig fikk invitasjon til Underskog fra min gode venn Ola, og hvordan jeg trudde Blink skulle endre livene våre på en eller annen måte…

Men så til poenget med dagens innlegg: Sånne som meg klør etter å få leke med nye tjenester på nett, og når selveste pappa Google lanserer noe nytt (Google+), vil jeg så gjerne gjerne få teste det ut. Men jeg får ikke lov! Til tross for flere faktiske invites, så melder Google at de ikke kan slippe med inn på “festivalområdet” enda fordi det er for mange der inne for tidlig, og jeg må bare vente vente vente vente på å teste moroa ut. Og DET, kjære leser, er uforklarlig smertefullt og nervepirrende for sånne som meg! Heldigvis begynte jeg sommerferien igår og jeg ruger meg straks inn i mammapermisjon, så tid til å sjekke nyheten ut vet jeg at jeg har så snart jeg slippes inn på området en av de nærmeste dagene – kanskje idag.