I dag har gjøremålslista sneket seg nærmere og nærmere mot nullstreken, sånn på privaten i hvert fall. Etter tidenes rydde-leke-vaske-leke-dag så straffet vi oss selv med grillmat-galore med indrefilet og annet snop, spratt en rødvin helt uplanlagt…og like etterpå fikk jeg et sjeldent innfall om å slenge sammen sjokoladefondant til kaffen. (Kaffe pleier vi vel egentlig ikke heller tylle i oss på hverdager etter middag, vi søvnløse småbarnsforeldre. Men er det utskeielser på gang, så er det!)

Fondanten var enklere enn ellers, oppskriften sneik jeg til meg fra selveste Tine (her elegant fotografert fra barnets tallerken):

• 25 g mørk sjokolade
• 25 g TINE Ekte Meierismør
• 1  egg
• ¼ dl sukker
• ¼ dl hvetemel

Slik gjør du

• Til denne oppskriften på sjokoladefondant, trenger du porsjonsformer (4 – 5 stk). Forvarm stekeovnen til 220 °C.
• Del sjokoladen i biter. Smelt smør og slå det over sjokoladen. La stå 2 – 3 minutter til sjokoladen har smeltet. Rør smør og sjokolade lett sammen.
• Visp deretter egg og sukker lett og tilsett sjokoladeblandingen. Pisk kraftig til en jevn røre. Sikt over melet og rør det forsiktig inn.
• Fyll formene ¾ fulle. Sett dem på bakeplaten og stek ca. 8 – 10 minutter, nederst i ovnen. NB! Steketiden kan variere i forhold til type ovn, så test gjerne med én først.

Smør ble  erstatta med Melange uten melk og salt….men det gikk likevel bra. Kinna er småsolbrente og magen fulla av kjøtt og sjokolade-mums…sukk!

Ein ny vår

Da eg gjekk til arbeid i dag tidleg, hadde eg på meg småsko for fyrste gong i år. Sidan oktober har eg pressa føtene mine ned i store, varme vintersko og likevel frose på beina. Eg nærmast hoppa heile vegen; nedover berre fortau og slitne trapper som har vore dekt av snø og kulde sidan i fjor. Nesten som føtene mine, overdriv eg til deg no. Det sildra vatn som små klisjéfylte gledesbekkar ned i kvar ein sluk – slukar som har halde auga sine lukka i fleire månader og endeleg fekk opne dei igjen.

Så der gjekk eg, hoppa, meiner eg, og tenkte på denne teksten eg skulle skrive da eg kom på jobb. Han skulle ikkje nødvendigvis handle om typiske jobbgreier som eg pleier å skrive, slikt som pressemeldingar eller nyheiter om forsking, men om kva som helst anna som eg ville skrive om. Så da blei det desse føtene da, som var så glade at dei slapp å drasse på svære støvelettar.

Ja, og den fine, store gravemaskinen som saman med føraren sin tok med seg snø som også var ferdig for vinteren og lasta han over i en stor lastebil. Hurra! sa eg. Og sjølv om eg smilte ekstra til mennene som sat i kvart sitt køyretøy tidleg ein morgon, såg eg at også dei var ganske lei denne lange vinteren som vi ikkje torde håpe på at skulle bli til vår. Men det blei han altså; i dag. Så da tenkte eg at dette sikkert var den beste dagen dei hadde på jobb i år, det ville eg synast i alle fall.

Heilt ute på kaia i Tromsø ligg kontora våre. Denne dagen sprudla og skvulpa både hav og menneske. Jau, vi er så lettlurte, vi nordbuar, for her kjem sola og flørtar litt med oss, og kva gjer vi? Jo, vi hoppar.

Eg hoppar. Og plutseleg, nett no, så har eg gløymt korleis det var seinast i helga med vinter og all denne snøen som ikkje lenger er her. Og eg har småsko på meg. Og eg skriv ein tekst på nynorsk. Å skrive denne teksten i seg sjølv vart som en eigen ny vår for meg. Eg skriv nesten aldri nynorsk lenger, i alle fall ikkje når eg skriv om noko anna enn IKT i utdanninga. Ferske, svarte ord på kvitt papir kan ein også bli glad av! Det er jo derfor eg jobbar med kommunikasjon og formidling, men tenk at eg skulle gløyme kor gøy det er med ny-gamle ord som berre ligg der inne godt innesnødd i hjernen og berre ventar på å få komme ut? Eg elskar ord. Og småsko. Og våren:

Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
(Olav H. Hauge)

Velkommen, du vårlege onsdag, eg har venta på deg. Og småskoa mine.

Marie added an answer on Quora. Yes she did!

I was born in the States but moved with my Norwegian parents back to Scandinavia after just one year. Thus, I just had to go back and see this place where all the dreams COULD come true, the TV shows were made, the music produced and college life existed. I spent 5-6 years from 1999 to 2004 in the US, first getting my degree and then working for two years. I have traveled the world and I have studied cultures and communications, and there is no place like the US – yet there is no place like Norway either! Here is a short list that could answer your question:

• 

People are more open and friendly in the US, and the opportunities and choices (every day) are so, so many compared to little (safte) Norway; what and when to eat, where to go, what to do, where to live, where to study, what to study – name anything and it can be done in the states, bigger and faster than anywhere else. (And probably much cheaper than in Norway. Here, we earn good money but spend them on crazy expensive housing and dining.)
• The main differences I have found is that Americans have more threats in their daily lives, such as the potential for terror, financial crisis and extreme weather, than Norwegians.
• It is also more important to appear to be happy and great, as everyone (else) keeps up such good appearances in the US.
• Americans share “empty phrases” such as “how are you”, not always expecting an answer…but at least they ask and care a bit – Norwegians might just nod in stead.:)
• People expect more out of you in the US, and thus you expect more of everyone else.
• The air is so crisp and clean in our neck of the woods (Norway) and the nature more beautiful than anyone can imagine until they experience it for themselves.Having a morning swim at our cabin is one of my favorite things to do – a bit cold buy so refreshing. Norwegians love to be out and about in nature, all though the different seasons. We drive less and are more active here.
• I say: try living both places! At least try to travel both places, and not just to the big cities. These long nations are filled with (different) cultures and people just waiting to be found  – by you!