Jeg får daglig mange mailer, telefoner og ikke minst kommentarer her inne om hvorfor jeg blogger og hva jeg vil oppnå med det. Noen ringer til og med på døra for å finne svaret.

 

Neida.

 

Jeg får derimot spørsmål om det innimellom, mest faglig, siden jeg jobber med “kommunikasjon og sånn” og siden lenge har vært superbruker av sosiale medier. Sannheten er at jeg ikke har et godt svar, og det må da være lov? Bloggen ble til da jeg for mange år siden skifta jobb og visste skrivekløen raskt ville komme, og da kunne jeg jo like gjerne sette opp min egen lille kanal for å spy ut deilige ord. Sukk. Ord altså! Jeg elsker å skrive, i hvert fall i perioder. Så derfor finnes denne bloggen. Faktisk er mariesme.no en kombinasjonsblogg; jeg har hatt et domene som het laktoseveien.no også, som jeg lade da jeg opppdaget min laktoseintoleranse og ville lære mer om livet med det. (Bra navn, sant?) Men med den mengden innlegg jeg har, ble det i overkant mye å ha to flater til å knotre ut innlegg, spesielt uten den overordna planen og nødvendige evalueringer undervegs. Så da sendte jeg alle matinnleggene inn her og fortsatte min  blogg om “teknologi og kultur i veven”.

 

Så hvorfor denne bloggen?

Denne bloggen skulle aldri bli en gullgruve, en jobb, en inntektskilde. Denne kanalen er vel egentlig ikke til salgs. Men jeg ville gjerne lære meg mest mulig om blogging og jeg hadde mye på hjertet. Og jeg ville samle informasjon ett sted jeg lett kunne finne det igjen; Reisetips er fort å glemme selv om man selv var opphavet til de for eksempel, og når jeg igjen skulle søke om mammaperm fra NAV var det utrulig kjekt å kunne gå inn i egen guide (og oppdatere den) for å spare tid og frustrasjon. Jeg ville også tilnærme meg selv ny kunnskap, så ved å fortsatt kunne skrive et sted, kunne jeg “leke journalist” (les: jeg har lov til å si det siden jeg er utdannet journalist sånn på ordentlig.) og lære nye ting. (Juhu!)

Bloggen er også en liten kjærlighetserklæring (kliss klass). Han jeg var så heldig å velge som far til mine barn, var og er en helt utmerket ekspert på dette området. Medievitern og interaksjondesigneren jeg tryllet fram til meg selv, skrev som student ved Københans Universitet en oppgave som handlet om blogging for cirka hundre år siden, mye fordi han hadde startet en egen liten snerten weblog. Kult, sant? Han har vært min egen tekniker og til tider min eneste bloggleser. Det er nok litt sant. Noen av innleggene har derimot hatt mange lesere og søkes opp leeenge etter de ble skrevet. Jeg har fått hyggelige kommentarer om at jeg hjalp andre, og blitt spurt om tema i andre kanaler siden jeg hadde satt meg inn i det og skrevet om det her.

Så, der er egentlig svaret: Jeg skriver for meg selv om ting jeg vil lære mer om. Og undervegs har jeg faktisk hjulpet noen. Heia, heia!