Han stod der, på den store båten (som denne) i den fremmede havna, sammen med de fremmede og kriserammede menneskene. Han var alene og kanskje sju år, maks åtte. Men han var ikke barn lenger. Det avslørte blikket hans. Jeg gråt. Strigråt. For det er ikke rettferdig at jeg og mine barn skal fødes av foreldre som tilhører en gavepakke av en stat, med trygghet fra første til siste dag. Vi er så heldige her!

Gutten ble brukt av TV2-nyhetene som eksempel på en flyktning som var midlertidig redda av nordmenn i Italia, og en norsk politikvinne hadde gitt ham en bamse. Og en flaske vann. Og en pose med kjeks. Andre unger ble også filmet, de tøyset og snackset på kjeksene. Gutten bare stod der, ensom og forlatt og garantert livredd for hva som skulle skje med ham videre. Han var neppe på det store skipet – alene – frivillig. Barn velger ikke å flykte fra hjemlandet sitt, det er det få voksne som gjør også- det ligger litt i navnet; flyktninger. Så hallo, kommunepolitikere landet over, ikke hør på Siv Jensen og hennes gode venner, hør heller på hylene (og stillheten) fra de traumatiserte flyktningene som ikke har noe sted å dra – ta de til oss, de er en ressurs for oss og trenger vår hjelp. Såpass kan vi by på, vi som har fått og forvalter pengesekken etter oljens storhetstid.

 Jeg klipper og limer fra denne kronikken skrevet av Leger Uten Grenser på jobb fra Middelhavet:

(…) makan til umenneskelig prat har vi ikke hørt på lenge. Vi ønsker at Norge skal vise at vi gjerne hjelper, også når det koster mer enn en bevilgning og en bekymret tanke. Vi må ikke la oss lure til å sette deres menneskeverd opp mot vår velferdsstat. En velferdsstat uten medmenneskelighet har ingen verdi. (…) Mennesker på flukt er akkurat det, mennesker. De er ikke «lykkejegere» og de er ikke en «flom». De er mennesker som deg og meg, og når de flykter har de rett på å få søke asyl.

 

 

 

 

Jeg selger unna diverse (snasne, selvsagt) greier på facebook for tiden, både fordi jeg har fornyet enkelte eiendeler og fordi vi er flinke til å ikke ha for mye greier i huset. Her om dagen vant ei dame en budrunde, men da vi avtalte tid og sted for overevering og betaling ble det stille. Kanskje har hun en god grunn, men siden hun nå ikke svarer på henvendelser til tross for felles kjente og uendelig mange kontaktmuligheter gjennom internett, leste jeg meg litt opp på jussen rundt det hele. Denne NRK-saken er kort og konsis, så jeg deler den med dere andre:

Tenk deg om før du legger inn et bud på noe på Facebook, råder Forbrukerrådet. Budet ditt er bindene, og selgeren har det til og med skriftlig.

Men det er kanskje ikke så enkelt som NRK-saken skriver, mener et advokatbyrå:

Det ligger formuleringer i både kjøpsloven og avtaleloven som virker inn på hva som er bindende og ikke bindende. (…) Et bud, eller et uttrykt ønske om å kjøpe noe for en gitt pris, ikke er gyldig eller forpliktende for kjøper før «det er kommet til kunnskap» for selger.

Kanskje dukker den hyggelige dama opp, kanskje ble hun bergtatt av de deilige sommertemperaturene og sjekker ikke innboksen sin på facebook før det blir mørkere og kaldere. Hvem vet. Det var uansett greit å sjekke hvordan reglene funker. Hun har definititvt fått med seg at hun vant budrunden, det har jeg skriftlig, men kanskje hun har ombestemt seg? Spennende dager på tallerkenfronten, med andre ord. Vi er forøvrig superfornyde med nytt servise fra Ittala, og hun som kjøpte det andre tallerkensettet jublet hele veien ut av gården vår. Facebook altså, kaffeslaberas med finn-funksjon! (Og stakkars Finn.no, de har mista hele rubrikkmarkedet og deler nå slike “torg”-annoner gratis for å ikke miste alt av annonser.)

 

…Oj, der skrev jeg meg helt bort – for en halvtime siden gikk en av budfristene mine ut og jeg må se hvor mye min idfaste form gikk for. Håper vinneren dukker opp som avtalt da.