Han stod der, på den store båten (som denne) i den fremmede havna, sammen med de fremmede og kriserammede menneskene. Han var alene og kanskje sju år, maks åtte. Men han var ikke barn lenger. Det avslørte blikket hans. Jeg gråt. Strigråt. For det er ikke rettferdig at jeg og mine barn skal fødes av foreldre som tilhører en gavepakke av en stat, med trygghet fra første til siste dag. Vi er så heldige her!

Gutten ble brukt av TV2-nyhetene som eksempel på en flyktning som var midlertidig redda av nordmenn i Italia, og en norsk politikvinne hadde gitt ham en bamse. Og en flaske vann. Og en pose med kjeks. Andre unger ble også filmet, de tøyset og snackset på kjeksene. Gutten bare stod der, ensom og forlatt og garantert livredd for hva som skulle skje med ham videre. Han var neppe på det store skipet – alene – frivillig. Barn velger ikke å flykte fra hjemlandet sitt, det er det få voksne som gjør også- det ligger litt i navnet; flyktninger. Så hallo, kommunepolitikere landet over, ikke hør på Siv Jensen og hennes gode venner, hør heller på hylene (og stillheten) fra de traumatiserte flyktningene som ikke har noe sted å dra – ta de til oss, de er en ressurs for oss og trenger vår hjelp. Såpass kan vi by på, vi som har fått og forvalter pengesekken etter oljens storhetstid.

 Jeg klipper og limer fra denne kronikken skrevet av Leger Uten Grenser på jobb fra Middelhavet:

(…) makan til umenneskelig prat har vi ikke hørt på lenge. Vi ønsker at Norge skal vise at vi gjerne hjelper, også når det koster mer enn en bevilgning og en bekymret tanke. Vi må ikke la oss lure til å sette deres menneskeverd opp mot vår velferdsstat. En velferdsstat uten medmenneskelighet har ingen verdi. (…) Mennesker på flukt er akkurat det, mennesker. De er ikke «lykkejegere» og de er ikke en «flom». De er mennesker som deg og meg, og når de flykter har de rett på å få søke asyl.