Der sitter vi, vakre sambo og jeg, på en veranda i mørket mens vi hører havet like ved. Vi har bare ikke sett det enda. Poolen lyser opp bare meter unna, den frister også. Stjernene over oss dirrer. Det gjør vi også, vi har nemlig reist med et ekte charterfly med Norwegian-snute sammen med våre to barn, som på ingen måte syntes det var nødvendig å sove. Før nå.  Klokka er to og vi er endelig på plass – Alexandra Beach, here we are! Ungene sover på soverommet, vi er på ekstra-sommerferie sent i september og hvilepulsen er på plass.

Hvilepulsen kom og ble i to hele uker – og fulgte med oss hjem. Ferien sparte vi galant til over tre lønninger og pausen fra hverdagen der nord var “viktig og riktig”. Vi badet, spiste sov og prata i 14 dager. FJORTEN DAGER! Samtidig var (og er) hundretusenvis av mennesker på flukt, så forferdelig nært vårt feriemål. Bilder poppet opp i (de norske) avisene under oppholdet og i etterkant, fra strender så smertefullt og like nært vår badestrand. Virkeligheten vår var ikke den samme som menneskene på flukt fra krig og nød. Selv tok vi en “fortjent” pause fra hverdag i Norge – aka spennende jobber og trygg barnehage, hus over hodet og mat i kjøleskapet. Våre friske, aktive unger løp fritt og kunne ikke tatt til seg mer av charterlivet enn under disste to ukene; bading, spising, leking…ingen frykt og ingen bekymringer. Oj så heldige vi nordmenn er, som kan leve og være akkurat så frie som vi selv ønsker.