Harmoni i heimen

Etter ni måneder med utlån av magen og en liten fødsel, så vips kan man være den heldige vinner av verdens herligste solstråle! Å bli mamma endrer mye, uforventa mye, og det påvirker visst også denne bloggen… ihvertfall i barselperioden. Og det vil også dette innlegget vise – som for eksempel idag når jeg nå bare ville videreformide deler av en tekst som synges av Cecilia Vennersten (eg. Birgitta Cecilia Vennersten-Ingemanson), som danser inni hodet mitt ofte når Frøken Fryd ligger og sover:

 

Det vackraste jag vet,
är att se dig när du sover.
Här råder stilla frid,
och jag glömmer både rum och tid.

Du ligger här bredvid,
och jag känner hur du andas.
Att älskas utav dig,
är det vackraste för mig.

Matfat og levende kosebamse

08-08-2011, tre uker siden idag faktisk, skjedde det fineste, det vakreste, det mest omveltende jeg noen sinne har (og vil) oppleve: Jeg fødte en velskapt krabat som spiser når hun vil, sover når hun vil og ikke enda kan skille mellom koselyder og behov-lyder. Jeg ble mamma og derfor også matfatet til et annet menneske, en omsorgsperson som ikke lenger skal eller får tenke på jobb fra jeg står opp til jeg legger meg, og plutselig er klokken 11.16 (som nå) og tosomen (superpappa er på jobb på andre uken etter mirakelet kom til verden) her i huset har ikke kommet lenger enn pupp to. Ja, for det er så mye nytt å venne seg til når man setter et nytt menneske til verden: Puppen er plutselig noe helt annet enn det den en gang var og plutselig skal den frem i lyset uansett hva jegvi egentlig holder på med. Og se der: Barnet lager lyd og jeg tipper det skal skiftes på…ergo kan jeg ikke taste mer her en gang men må gå og pludre med minimi. I min lille lykkeboble!

20110907-121021.jpg

Pakkeliste før fødsel

Frøken Fryd krevde ikke mye ting og tang, sykehuset hadde både klær, tepper og bleier til henne. Vi tok imot bestemorbestøk så snart vi hadde kommet oss på pasienthotellet, men så takket vi høflig nei til alt besøk i et døgn – for noen koselige, fantastiske timer det var! Hormoner og lykketårer svømte over, og roen senket seg. Siden vi ikke var hjemme, kunne vi ikke fikse alt som burde fikses, det fikk bare vente.
Guide til hva man kan ha med på sykehuset/pasienthotellet for fødsel:

  1. Helsekort for gravide
  2. Mobiltelefon med lader
  3. Kamera, minnebrikke og lader
  4. Singleter, varme strømper og god genser – kroppstempen kan svinge underholdende mye de første dagene
  5. Amme-BH/ammeinnlegg
  6. Toalettsaker; tannbørste/sjampo og balsam var et must
  7. Bodyer og ev. noen sparkebukser
  8. Lue, votter og sokker til baby – de fryser lett når de er så små  – jo mykere jo bedre
  9. Bilsete ferdig montert til hjemreisen
  10. T-skjorte, boxer og sokker til pappaen

Tips: Tenk gjerne igennom hva du skal ha på deg når du kommer, drar og er på skehuset – mye blir lettere om man bare føler seg vel! Dessuten er det fint å ikke måtte tenke på praktiske ting som egne klær og toalettsaker når man bare vil studere sin magiske lille babylykke.

omdømme = forventninger og/eller dømmekraft

Et kjapt søk på “omdømme” idag fikk meg til å tenke litt. Jeg har nemlig studert mye om og senere jobbet en del med omdømebygging som del av mine jobber, og sjeldent funnet en så kort og konsis definisjon før denne fra en av de nettbaserte ordbøkene. Av samme grunn deler jeg selvsagt her med deg:

1) forventningene omgivelsene har til noe, rykte
2) dømmekraft – å ha et sunt omdømme

An open letter from a grateful citizen

I was lucky enough to be invited to this Facebook-group today. As a result, I too formulated a letter to some journalists:

I am not looking to get published, I simply want to tell you a little story. Yesterday, 25.7.2011 several hundreds of thousands Norwegians gathered in the streets to honor the fallen, carrying roses and filled with love for a warm and including nation. (Really, look at this.)

But first, let me explain my background in brief: I am a dual citizen who was born in the US by Norwegian parents. I spent my first year in the states and the rest in Sweden and Norway apart from the some years I went to college/worked in America from 1999 to 2004. I happened to spend that last mentioned period of time in the heart of America – in Norman Oklahoma (Zacarias Moussaoui was my next door neighbour, I later on would find out). This means I have met a people that a few years back had experienced the terrible Oklahoma-bombing by one of their own citizens, I have experienced to take part in a society during and after the 9/11-attacks, and now I have watched the Norwegian people during and after the Oslo/Utøya terror attacks.

So, to the agenda of this letter:
One huge difference between the 9/11-attacks and the Oslo/Utøya-attacks is that the latter was a one-man-job (it appears) and he was one of our own citizens. I am sure this also creates a different state of mind throughout the country and the way the media and the politicians handle the entire situation: Living in the states after 9/11 was not only terrifying because so many had lost so much, but the scare of more attacks was luring daily. But as a citizen, a member of the society, I though the American people handled their terror attacks with a warmth that could never be followed any other place in the world. I was wrong! Here, strangers hug strangers and very few have turned to hate (look at this!) The public display of love for each other, for the country and even the sympathy for the terrorists own family has been extreme here, and our leaders have motivated us in stead of scared us since the terror occurred. I wish you journalists out there would spend even more time learning about this culture and our people, as it is quite impressive – and the way our politicians work/act and our court system works makes much more sense if you know a bit more about us.

Choose love. We have.

Here is an example of the greatness this people has shown (“why revenge isn’t the answer, nor an option”).

Thank you for sharing the stories!

Best,
Marie

By the way: inside of me I carry the miracle of life, and her due date is next week. I know the country she is born in to is very different then it was just a few days ago.

Makten i å tolke og publisere forskning

Idag morges sendte jeg en lenke til min ferierende far, som responderte med en serie mailer utformet som en unik quiz. Jeg er en real pappajente og hans evne til å tolke verden og trekke ut det som faktisk betyr noe, har alltid imponert meg.

Lenken han fikk fra meg var fra en BBC-sak om at lange mennesker hadde mye større sjanse for å få kreft enn de som er lavere av vekst. Siden jeg er over 180 høy og han har forsket på kreft siden tidlig syttitall, var det en naturlig lenke å sende ham. Nå er vi alle vant til at større forskningsprosjekter kan tolkes veldig ulikt, men i disse agurktider må man virkelig ikke bare …kremt…spise hva som helst av det som publiseres. Dette er hvorfor:

1. BBS sin journalist James Gallagher konkluderer med følgende: Å være høy av vekst blir knyttet til en større risiko for 10 vanlige krefttyper ved University of Oxford forskere. Hvorfor vet de ikke, men det kan være grunnet veksthormoner eller noe helt annet. Studien er gjennomført kun på kvinnlige pasienter, men de ser likhetstrekk med flere andre underskelser med menn. Mange kvinner og menn med kreft er høye av vekst, ergo kan kreftrisiko øke i takt med høyden. Eller?

2. Pappa Flink svarer per e-post: “Sånne resultater er sikkert mer komplisert  å tolke enn det som fremkommer i denne BBC-artikkelen. “…Sjekk dette eksempelet (usikker på om det er fra en reell undersøkelse, eller er konstruert for å vise hvor lett det er å feiltolke resultater fra befolkningsundersøkelser): Alle vet at røyking medfører helserisiko, og motsatt: de som ikke røyker har mindre risiko for å bli syke enn dem som røyker. Men når man går igjennom befolkningeundersøkelser oppdager man følgende: en viss prosent-andel av av dem som ikke røyker, er mer syke enn befolkningsgjennomsnittet. Hva kan det komme av? Skal det tolkes som at det kanskje er bra for helsa å ta seg en sigg av og til? Send meg svaret når du har funnet det ut.”

3. Jeg kan selvsagt ikke svare. Han er ikke helt fornøyd med det, men sender likevel følgende ail: “Ja – jeg venter fortsatt på svarforslag! Hvis ikke du har noe, kan jeg gi deg fasit.” (Nei, “det bare er sånn” godtok han ikke…hrmf:-)

4. Mail kommer så raskt at jeg misstenker han allerede var klar med svaret: “Du må snu ting litt på hodet, og prøve å forstå årsakssammenhgen, eller “hva kommer først – høna eller egget?”. Svaret er (selvsagt): Alle som røyker har økt risiko for sykdom. Derav følger: de som allered er syke, enten av røyking eller andre grunner, slutter ofte å røyke. De vil mao fremstå som “ikke-røykere” i den gitte befolkningsundersøkelsen. Dette er et premie-eksempel på muligheter for å mistolke slike undersøkelser. Det er ikke sikkert at kroppslengde/økt sykdomsrisiko representerer en feiltolkning, men alle som leser slike (…) tolkninger av undersøkelser som egentlig er ganske kompliserte, bør gjøres klar over hvilke muligheter det finns for mistolkninger.”

Da var det lønsj-tid og jeg lurer på hvilken nøtt jeg skal sende ham nå som han kan bruke resten av dagen på å knekke for meg?

 

Pappa Flink anbefaler forøvrig denne boka: “Bad Science” av Ben Goldacre (selv lege og journalist) fra 2008 (Sunday Times top ten bestseller) (ISBN 9780007284870). Gode grunner til å spandere tid på denne boka: Den avslører 1. The scaremongering journalists; 2. Pill-pushing nutritionists; 3. Flaky statistics; 4. Evil pharmaceutical corporations.