Author: Marie

#Hurtigruten

Marie

De siste dagene har vi skrevet (medie)historie takket være en halvgal, herlig entusiastisk og nytenkende NRKbeta-gjeng…og de tusner på tusner som gjorde deres “Hurtigruten, minutt for minutt”-prosjekt til noe helt annet enn det som først var tenkt.Til og med jeg, som fort får nok av folkemengder på nasjonaldagen, er rørt – dypt inni min stolte norske folkesjel. Igår hørte jeg på Kari Bremnes mens jeg satt på jobb, og for en gangs skyld ble det TV-middag her i huset; NRK2 var hovedgjesten vår. Og nå er alt så stille men slettes ikke tomt; håpet om ringvirkninger etter dette vi så vakkert og rått har opplevd de siste dagene fyller meg til randen. Det var ikke store budsjett eller slibrige plott som førte oss foran skjermer av alle arter disse dagene, men hva var det?

Les veldig gjerne hva @kniv skriver om #Hurtigruten, på sporet av den tapte tid, eller Helgespresso sitt innlegg som er publisert flere steder om “Hva var det jeg sa“.

 

Lenke til Hurtigruten sine sider.

Mer vet jeg ikke enda. Men det gjør Kari Bremnes, med sin helt fantastiske HURTIGRUTE-sang:

Æ hadde bestandig den drømmen
Da æ va ei lita pia ved en diger fjord
Om å få komme med ei hurtigrute
Dit æ en gang skulle

Særlig om kvelden
Da hurtigruta ropte langt derute fra
Og sa ho va på nord
Og æ sprang ned te kaia for å se

Det va en fest som kom
Et tusenogennatt med smak av salt
Med avskjed I, og herregud der e du!
Med pappeske med katte
Og med egg som ikkje måtte brestes
Med høge rop og trosse som blei kasta
Hardt mot kaia for å festes
Det va den store verden som la te

Det va skip I stål
Med eventyr langsmed ripen
Kaptein I svarte klær
Med ekte gull I stripen
Det va glede på mørk bunn
Som kom
Æ hadde bestandig den drømmen
Da æ va ei lita pia ved en diger fjord
Om å få komme med ei hurtigrute
Dit æ en gang skulle

Frederic Hauge – Miljøkamp i nytt miljø

Marie

I anledning 25-årsjubileumet til Bellona, publiserer jeg en sak skrevet våren 2007.

 

Miljøforkjemper på nye tokter


Han forelska seg så sterkt i havet som guttunge at han tidvis driver miljøstiftelsen Bellona herfra. Fra det flytende distriktskontoret Kallinka.

 

En brunoransje gummibåt fyker fort inn til kai på Aker Brygge i takt med rådhusklokkene og en vinkende velkjent lys krølltopp kommer til syne på den flørtende fjorden. Frederic Hauge ble tidlig glad i å være på sjøen, og trangen til å være med på noe aktivt førte han til Natur og Ungdom.

– Det var ikke så mye å finne på i Sandefjord for meg. Vi var glade i naturen og løp rundt og sa «kvekk, kvekk min sommerfugl er vekk», sier han mens han smiler lurt og kinnene blir enda litt mer rødblusset enn det havbrisen fikk til på egenhånd.

 

Utenom det tradisjonelle

Han legger rutinert til ved seilbåten Kallinka, som betyr god seier på gresk. Hun ligger til kais nøyaktig åtte minutter i Hauge-fart fra Aker Brygge.

Bellona eier båten, som er blitt organisasjonens mest populære «distriktskontor». Bellona teller i dag cirka 60 ansatte og har kontorer i fire land.

Hauge etablerte organisasjonen sammen med en gjeng miljøbevisste idealister i 1986. Etter at han selv ble 25 og for gammel til å være med i Natur og Ungdom. Og etter at Greenpeace prøvde å fiske dem opp i sitt garn.

– Det gikk mot slutten i Natur og Ungdom og vi ønsket å gjøre noe utenom det tradisjonelle. Bellona ble til fordi vi var uenige med Greenpeace på et viktig punkt: Er det nok hval så skal vi jo spise den! sier han og forsvinner bortover dekk til tonene av …… Samtalen blir avbrutt av en av de mange inngående mobiltelefonsamtalene.

Selv om Bellona ble stiftet for hele 21 år siden, er frontfiguren Hauge mer i vinden enn noensinne.

– Nå opplever jeg at folk flest vet at vi ikke klatrer i piper iført islendere for moro skyld, og bare tuller med dette miljøvernet. Det er en markant forskjell fra tidligere år da mange lurte på hva denne drivhuseffekten vi snakket om var. Nå vet folk at vi mener alvor, og vil heller ha løsninger fra oss, sier han.

Telefonen ringer igjen, denne gangen er det en henvendelse fra media. Henvendelser han er ekspert på å håndtere.

 

Mange møter

Hauge forteller at det som er mest frustrerende med jobben havet av henvendelser som han ikke har kapasitet til å ta seg av. Han deltar i møter over hele verden, og mye av de våkne timene går med til rein logistikk.

– På forsommeren i år mottokk vi komplett videokonferanseutstyr til våre kontorer verden over. Bare forrige uke avholdt jeg sju videokonferanser og sparte meg for nesten like mange flyreiser, sier han.

Mindre utslipp av klimagasser og muligheten for flere rutinemøter er resultatet av anskaffelsen.

– Det er dumt at bedrifter kjøper flykvoter for firmaene sine før de tester videokonferanseutstyr, sier han og rister lett på sitt lyse hode mens han fortsetter:

– Når du får personlig forhold til flypersonell og sikkerhetsfolk reiser du kanskje litt for mye. For meg er det viktigere å få en bedrift til å installere videoutstyr enn at privatpersoner ikke skal få fly til Syden.

 

Familietid

Større mediefokus på klima og miljø har ført til nye typer henvendelser til Hauge.

– Jeg ble for eksempel spurt om å gjennomføre en klimatest på internett. Det var litt spesielt, for den omhandla kun hva du gjorde som privatperson. Jeg har jo nesten ikke privatliv og flyr kun i jobbsammenheng, så jeg bestod den med glans, gliser han.

Medaljens bakside er at jobbreisene sluker mye av fritiden hans. Samboeren og ungene hans ønsker seg sikkert mer tid med pappa. Men hjemmebanen utleverer han aldri i intervjuer.

– Å snakke om familiemedlemmer hjelper ikke miljøkampen. Redusering av firmareiser og anskaffelse av videokonferanseutstyr istedenfor forhåndskjøp av klimakvoter gjør det, understreker han. Og forventer å bli hørt.

I dag slipper han å klatre i master for å få sine miljøbudskap ut i media. De er på tråden stort sett hele tiden, og lager gjerne store reportasjer basert på Hauges miljøekspertise. Spørsmålet er bare å ha tid nok til alt, men nå er han tilgjengelig selv på den ytterste lille odde gjennom Kallinkas komplette pc-løsning. Selv med familien om bord.

– Jeg er mye ombord i Kallinka. Hele sommerhalvåret seiler vi henne opp og ned langs norskekysten. Det er en fin måte å være synlig på, samtidig som vi er der når det skjer noe, sier Hauge mens han skuer bort på en flåte unge optimistseilere som øver like ved. De er tydelig i ferd med å bli like hekta som miljøforkjemperen en gang ble.

– Da jeg var 11-12 år gammel var jeg så heldig at jeg fikk være med onkelen min på seiltur i Nordland. Jeg ble helt båtfrelst og det har vist seg å bli dyrt og tidkrevende, sier han selvransakende. Men:

– Jeg må være på sjøen, ellers går det bare galt!

 

Verdens flinkeste og vakreste Anita Arntzen var med på turen med Frederic, og på tur inn til Aker Brygge tok hun dette bildet av underskrevne og intervjuobjektet.

 

Været

Marie

Ingen prater så mye om været som oss nordmenn. Tror jeg. Og bor du i Nord-Norge vet du å bite tennene sammen gjennom mai og juni mens værmelderne på tv og i printmedia “glemmer” oss i nord og lager nyhet på nyhet om sommeren som endelig er kommet. Mens vi har sludd og eller snørekorder. Men så, mine venner, dukker det opp noe som ligner på gode tider værmessig også her i nord, og da vet vi å juble og bare NYTE. Se her da:

20110610-001916.jpg

20110610-001945.jpg

Gjett om sommerdyna er lufta og lagt på senga nå?

Tromsø + Facebook

Marie

Wikipedia forteller at “Tromsø er den største byen i Nord-Norge. Tromsø kommune hadde 68 239 innbyggere per 1. januar 2011, men med tilstrømmingen av studenter bor det 75 000 mennesker i kommunen store deler av året.” Tallenes fakta sier at det ikke bor nok mennesker her til at et IKEA eller en McDonalds vil lønne seg å etablere/drive, og derfor går det heller ikke tog helt opp til Tromsø. Byen etablerte universitet i 1968 og idag jobber og studerer mange, mange av byens innbyggere på og rundt campus i Breivika (det inklderer Universitetssykehuset her). Det er et ungt, aktivt miljø i byen og vi er flinke til å gå på kafeer, restauranter og benytte oss av mangfoldet av kulturtilbud…tror vi. Vi er også flinke til å rope høyt etter at noen skal komme hit og tilby oss tilbud resten av verden har, som IKEA og ulike spisesteder. Mest av alt er nok indisk mat etterlyst og ønska de siste årene, men å drive spisested her er ikke en enkel sak, noe de tomme tidligere spisestedene på rekke og rad bevitner.

 

Så til saken: Søndag rundt middagstider startet Daniel Andersson og Andreas Willersud gruppen “Vi vil ha Indisk restaurant i Tromsø” på Facebook. Noen minutter senre posta han følgende strategi på veggen til gruppa: “vi samler opp folk på den her siden. Når noen starter en Indisk restaurant får dem overta siden og får på den måten gratis markedsføring.” Daniel sendte meg en melding på Facebook om å bli med i gruppa og samtidig nevne den i statusen min – og det aner meg at han har gått igjennom vennelista si flittig og bedt mange, mange andre om det samme. (Flinke Daniel!)

Samme kveld dukker gruppa “Vi som vil ha flere ting til Tromsø” med beskrivelsen “Endelig en paraplyorganisasjon som skal favne alt vi ønsker oss til byen!”opp på Facebook, som jeg av ren nysgjerrighet og litt i trass blir med i. Jeg er jo enig i ironien om at pittelille Tromsø skal ha alt, at “noen” skal tilby oss det vi peker på…men samtidig så er det noe med å ta vare på engesjement ala det daniel Andersson viste – uten å skulle oppnå annet enn et nytt tilbud og hjelp på veien til den/de som evt. kunne tilby oss en av de tingene vi roper etter. Gruppa la ut følgende poll søndag kveld: Hva har andre byer som vi i Tromsø misunner dem?

 

 

Facebook engasjerer, byen vår engasjerer og begge disse nevnte gruppene viser hvor spesiell vår lille by er: Vi vil mye og heldigvis er det noen som har trua og satser på at ting skal bli noe av. Se bare hva den sistnevnte gruppa fikk slags kommentar – en kommentar som er full av ideer og innspill til byutvikling:

Hyggelig og ganske tilfeldig nok stod følgende sak på trykk i dagens iTromsø, under to døgn og flere hundre følgere etter at Daniel starta gruppa på Facebook:

 

I morgen åpner den første indiske restauranten i byen på mange år, skriver avisen og fortsetter:

Og skal man tro Facebook er det et etterlengtet tilbud. “Vi vil ha indisk restaurant i Tromsø” har på under et døgn fått nesten 400 tilhengere.

Lite visste de at tilbudet faktisk er på plass. Daglig leder Saeid Rabeti har vært på jakt etter en indisk kokk. Plutselig fikk de tak i en – og dermed var planene klare.

– Vi har tenkt på dette lenge. Men det har ikke vært lett å få tak i en indisk kokk som ville flytte så langt nord. Men vi klarte det til slutt, sier daglig leder Rabeti.

Èn stykk Tromsø, takk!

Marie

De siste dagene har det poppet opp nye innlegg i denne delen av verden (altså den grenseløse delen, her på Internett). Innimellom lirer også jeg av meg noe om byen i mitt hjerte, i mitt hode, byen min: Tromsø. Ikke bare bor jeg her, men jeg har valgt det. Nesten helt selv! Riktignok ble jeg fraktet hit som åtteåring, men etter den tid har jeg bodd langt, langt vekk og kommet hjem for egen regning og av samme grunner som hvorfor jeg bor her idag: Mennskene som bor her og kulturen vi sammen skaper. Det er klart det hjelper at mine søring-foreldre enda bor her (de, som mange andre, kom hit første gang på syttitallet da universitetet tok form), og det faktum at mannen i mitt hjerte, mannen i mitt liv kommer herifra og bor her – sammen med meg – bidrar til fortsatt boende her. Men også han har flytta hjem etter å smake på andre landsdeler og nasjoner. Det er nemlig mange av oss som er hjemflyttere her også.

I Tromsø har jeg personlig fått muligheter jeg aldri ville fått andre steder (det sier jeg, selvsagt, klart og tydelig og helt uten knussel – og helt uten å vite at det er 100% sannhet i den antakelsen) gjennom festivaler og annet frivillig arbeid som har bidratt til å forme meg, mitt liv og det som opptar meg. Sammen med at her faktisk myldrer av kaffeølmuligheter og kulturtilbud så mange at jeg aktivt velger og vraker, og et mangfold av mennesker fra og i såpass ulike miljøer…sukk, det gjør at Tromsø er en unik perle som år etter år sutres om og forelskes i om hverandre. Vi er en gjeng værsjuke men værstolte stabukker som sammen gjør denne kalde byen til noe varmt og vakkert som det er vanskelig å forlate  – og hvorfor i hule heite skal man måtte forlate henne, denne byen vår? Min slekt består i de fleste ledd av mennesker som har flytta fra sør til nord til sør igjen, og min tilhørighet på Østlandet gjennom slekt og hytte-liv siden generasjoner tilbake klenger seg stadig på meg. Og alltid skal en eller annen sørfra spørre meg når vi treffes om når jeg tenker flytte på meg, “for jeg blir vel ikke i Tromsø for alltid”. Kanskje ikke, men jeg har smakt det store utland og vet hva Tromsø gir meg som medborger, og det er jeg stolt og fornøyd av. Takk.

Ikke èn, men TO gode bøker

Marie

Samboer og jeg leser bøker, mye bøker. Men bare periodevis. Og nå er vi begge inne i en god steam. Samboer hadde tidlig vært ute og sikret seg en tjukk amerikansk roman av Jonathan Franzen som han sparte til en lengre lese-anledning; Freedom. Da Thailand-turen var i boks, ble den med i kofferten hans og jeg snappet den umiddelbart fra ham da han la den ned. Siden jeg har tilbragt mange år i USA og har en visst tilhørighet til landet og folket, var jeg skeptisk til dette “store amerikanske verket” som skulle skildre det amerikanske familieliv og hverdagsliv så godt. Jeg tok smilende feil: Franzen skaper mennesker og tar deg med inn i hodene og kroppene deres på sine helt egne finurlige måter. Da det ble min tur til å legge ned boka, var jeg helt tom. Det samme skjedde da jeg idag la ned hans tredje og kritikerroste roman, The Corrections, et satirisk familiedrama fra 2001. (Han mottok forøvrig The National Book Award og var en av Pulitzer Prize for Fiction-finalistene for dette verket.) Tomheten skyldes ikke bare den vanlige “nå er boka slutt”-følelsen, men det faktum at man har følt og opplevd så mye på en gang takket være hans evne til å bringe oss lesere inn i hans egen lille verden gjennom deres tanker, følelser og samspill.  Han er ikke redd for å pirke borti typiske ømfintlige temaer “over there” og uten å røpe NOE av innholdet, så anbefales begge bøkene å “smakes på” denne sommeren!

 

Vrææææl!

Marie

Det skjer noe drastisk i min lille boble av en verden, og plutselig står ikke alle mine deilige, nerdete hobbyer i fokus konstant, men innimellom sniker det seg inn impulser fra naturens egen, bedrevitende side. Lurer du på hva jeg gjorde heller enn å lese en viktig og riktig bok etter jobb idag? Jo, jeg vaska verdens minste klær til verdens minste hybelboer som jeg går og bærer på…tenk hvor mye jeg skal gjøre det de neste årene da? Når jeg ellers ville nerdet livet avgårde? Ni kortlange uker gjenstår til termin, så det begynner å bli riktig å skru om noen knotter i topplokket og bare glede seg til å få lov til å sette noen til de grader før en selv her i livet!