Jeg er født i 1980 og så lenge jeg kan huske – til tross for noen flyttelass til ulike land i barndommen – har de fantastiske musikerene med artistnavn Knudsen og Ludvigsen underholdt meg og de som har vært meg nær. Jeg har også vært svært heldig med valg av en musikalsk familie med mye sang og mye musikk, spesielt sammen med min farmor og farfar. Farmor sang nemlig. Hele tiden, uansett humør. Og farfar fikk sine tre fine sønner til å trives med noteark og et mangfold av musikkinstrumenter.

Men nok om det. Jeg er knust. En av mine helter forlot oss nylig helt unødvendig. Og hver gang jeg hører ham spille tenker jeg på absolutt alle gode minner med absolutt alle de fine menneskene som har gitt meg så utrulig mange fine stunder frem til nå. De som kjenner meg vet at jeg har en lei tendens til å stille opp for festivaler her i Tromsø, Døgnvillfestivalen på langt et unntak. Deres første år på Alfheim-matta er et av mine aller, aller største øyeblikk. For her kommer de, Knudsen og Ludvigsen. Inn i presserommet. Jeg er festivalens bildeknipser og har truffet og fotografert en rekke “kjendiser. Men her er de altså, fnisende,  skubbende menn såvidt eldre enn min fantastiske pappa. INGEN i rommet kunne annet enn å smile og det var som alle holdt pusten i flere sekund. Og så kom latteren! Oh, du herlige latter påført av personlighet og varme! Her stod de, våre helter, på kloss hold og fulle av iver til å snakke med akkurat oss og vise akkurat vår region at de virkelig ville være her. Dagen derpå skulle nydelige RareRina intervjue de på lokalTV og danse som en snegle sammen med de. Og denne dagen skulle vi plutselig ende opp avfotografert sammen med våre helter, vi barn av åttitallet. Det var meg en fryd, på lik linje som alle sanger de har laget og som jeg har kommet over. Som voksen. Og jeg minnes så utrulig sterkt bilturenen med greveling grevelang og vet at jeg var minst like lykkelig da som nå når jeg hører flinkasene pludre i vei. Og da diktet under stod på trykk i forrige ukes Morgenbladet måtte jeg nesten gråte e skvett. Og idag var det uunngåelig. Så herved klippes det inn sammen med et svært, kjært minne fra Alfheim Stadion:

Foto: Vidunderlige Yngve Olsen Sæbbe.

When I was a little girl, my mother had this one bag with the coolest emblem on it. I wouldn´t know it until I was a bit older, but this was in fact the logo of Marimekko. My mother still has this big black bag, almost thirty years later. And I always keep a few of their prints close by to keep up the good moods, like the pillows and the round chair in this photo:

In case you didnt know, Marimekko is a Finnish company based in Helsinki that has made important contributions to fashion, and are particularly noted for brightly-colored printed fabrics and simple styles – which I fell in love with years ago.

Now that we are moving, I keep deciding on what new fancy Marimekko-items I should bring in to the next few happy, bright colored years?

Om noen få uker skal jeg på tur igjen. For en gangs skyld skal jeg reise i jobben da kommer Samboer etter for å nyte noe feriedager sammen med meg. Vi skal nemlig til Berlin, byen over alle byer. Denne gangen skal vi bo i Friedrichshain, selv om det var helt fantastisk å bo på Circus i Prenslauerberg sist. Simon-Dach-Straße skal nemlig være verdens herligste kafè-gate og kaffeøl-nyteren i meg gleder seg. Som en unge. Og apropos det: Wikipedia melder at denne bydelen er Berlins yngste hva befolkninsalder angår: Gjennomsnittsalderen var i 2004 på 36,9 år.

Bydelen var en tidligere grønn lungei byen, som kartet under enda viser spor av:

Nye impulser: Here we come!

Nå skal jeg lese på den uofisielle siden til bydelen og glede meg.  Bilde: Wikipedia Commons.

Med fare for å skrive for mye om hus og hjem og ikke…kultur og teknologi som denne bloggen egentlig handler om…så skriver jeg enda mer om innsiden av vårt nye hjem! Ellos og allposters.com kan kanskje hjelpe meg innrede det nye kontoret og det nye gjesteværelset vårt – uten at alt blir kritthvitt sånn som jeg normalt liker det:

Klikk på bildet for å få opp FINN-annonsen.

Denne mailen kom i innboksen min idag, jeg hadde nemlig spurt om å få litt mer detaljer om drømmesofaen. Avsender er Liv Elin Røberg
som er kampanjeansvarlig/dekoratør.

Så artig at du blogger om en av sofaene våre, vi liker det! Vi blogger faktisk også, om alt som finnes der ute i verden av interessante ting. Boston produseres av et firma i Litauen som heter Trivilita, med en nordmann som medeier. (…)  Av farger som passer til tilbehør vil jeg framheve blått! Blått og brunt framhever hverandre på en fremragende måte, og skaper ballanse mellom varmt og kaldt. Utover det er det mange ting som kan passe, men det avhenger veldig av hvilket treslag du velger på møblene ellers.

Siden jeg allerede har blogget om det nye hjemmet vårt, bruker jeg også noen ord til ettertanke. Her bor vi nemlig idag, nå mens vi venter på overtakelsesdatoen 1. mai  (DENNE LEIIGHETA ER TIL SALG -LØP OG KJØP!):

Da jeg vokste opp, flytta vi en del fordi faren min er en flink akademiker som studerte under ulike proffessorer. Derfor er jeg født i USA, men oppvokst i Uppsala og Tromsø. Og har hytte på Hvaler da snille og humrende farfar fra Sinsen bygget en der sammen min sangful av en farmor . Og tidligere hadde vi hytte på Årås fordi morfar og mami bygde en der. Hele slekta er med andre ord å finne i Oslo, jeg er i Tromsø, og jeg har røtter både her og der. Og Samboer, han kommer fra Tromsø med mamma fra Dyrøya og pappa fra Malangen. Jeg har alltid tatt vare på ting som betyr noe etter mine besteforeldre; enten det er serviser, glass, møbler eller fine og artige bilder fra dengang da. I tillegg liker jeg mest mulig hvite møbler – i en god kombinasjon av alle disse minnene som har har samlet på og plukket opp på min vei. For eksempel har jeg en kjedelig bokhylle fra et lokalt møbelvarehus, men et stuebord etter mine oldeforeldre som er med på nesten alle familiebilder jeg har sett fra den siden av familien. Bordet er av flott teak og har store klaffer, så der har det vært dekket opp til fest mange ganger. Og det hvite, myKe teppet det står på er av en eller annen fanscy ullsort fra en butikk som het Inne her i Tromsø dom beklageligvis nå er nedlagt. Så i det nye huset blir det en god kombo av ting som betyr noe langt inni hjertet mitt og av andre ting som er kjøpt (for eksempel flere bokhyller) kun for å fylle en nødvendig funksjon. Og slik er vi mange som holder på: Samler, bruker og supplerer, Hvem vet hva mine eventuelle barn skal gidde å drasse videre med seg av våre funn? (Foto over: Vidunderlige Marius Fiskum.)

Inne:

Åååh et er noen deilige dager, tross snøstorm ute og det som føles som en evigvarende ventetid. Det er nemlig lov å drømme, og vårt nye hjem ser jeg på som et slags lerret da tidligere eier valgte akkurat de riktige fargene og formene da han totalrenoverte og laget drømmeboligen vår. Så da drømmer jeg. Hele tiden. Våkner sånn 06:00 og bare gliser fordi jeg gleder meg til å våkne etter første natt i egen seng i nytt hjem! Alt vi eier passer nemlig perfekt inn i nyhuset, og det vi nå trenger er å fylle de 14 vinduene med persienner og å finne den riktige sittegruppen i stua da den gamle sofaen skal bli fast tenkesofa på kontoet. Men vent, jeg har jo FUNNET sofaen. I en helt anne utførelse enn jeg noen sinne så for meg at jeg skulle bestille til mitt eget hus:

Denne Bohus-serien heter Boston, en by jeg aldri har fått æren av å besøke men alltid villet dra til. Så om vi ender opp med denne skjønnheten, så kan vi alltid si at vi er i Boston hver gang vi er i..sofakroken!

Akkurat nå sitter jeg på jobben min og har akkurat hatt dagens lønsjpause. Jeg tør ikke sette igang med noe nytt i disse minutter, da hele kroppen er i en liten tornado: Vi har lagt inn bud på drømmeboligen og venter på svar (gjennom megler) om selger er fornøyd med det vi kan gi. I flere år har vi lett og venta på akkurat den riktige plassen, og vi har tasset oss gjennom en del meglerkontorer og visninger – både på vegne av egne og andres boliger. Vi hadde nemlig to leiligheter da vi møttes, kvitta oss med den ene og beholdt “min” i vente på noe større. Nå er vi der, og jeg hadde ALDRI trudd det skulle være så innihampen nervepirrende? Samboer sier det dreier seg om papirpenger, og jeg VET jo at vi har romslig nok økonomi til å oppgradere. Jeg gleder meg egentlig så mye at jeg holder på å implodere her jeg sitter, men prøver intenst å berolige meg med at selger nok vil avvise budet eller komme med motbud. Sånn er det bare. For hva om han ikke vil selge til oss? Hva om han ikke har det travelt? Og her sitter vi og ser fremtiden fylle veggene han har pusset opp – “for oss”? Og alt gått så fort: Det er ikke mange timene mellom man finner den riktige boligen, til banken kanskje sier ja, til man legger inn bud, og vi nå forhåpentligvis om kun få minutter vet om vi får dette nye hjemmet vårt. Heldigvis er spenningen potensielt litt forskuttert også, da budfristen egentlig ikke går ut før 20:30 ikveld, men siden megler skrev en mail der han sa svar burde komme i disse minutter…så sitter jeg her på mitt kontor og Samboer på sitt kontor. Og venter. Og gleder, Og gruer. Det kan bli drømmedagen, eller det kan ende opp som en hvilken som helst vanlig dag der man går på jobb, er produktiv, trener litt, spiser middag sammen og drømmer om den boligen man skal flytte inn i for å se fremtiden ta litt mer form!

Oppdatering: Og så kom meldingene: ”Forbeholdslista deres er godkjent, ringer klokka 12:00 etter å ha snakka med eier”, ”eier vil at alle som kan være interessert skal bli orientert om budet før han svarer endelig, ringer 16:00”, ”skal snakke med eier på nytt, ringer 17:15”, ”har snakka med eier, han kommer med et motbud på 70.000 over deres bud. Byr dere imot så…kjører jeg til Skjervøy der han bor!”, ”eier har godtatt deres motbud!”. Heia, heia oss og heie heia nervepirrende timer. For et trøkk, for en opplevelse! Og for et herlig hjem vi har ”fått”, et sted vi allerede bor i begynnelsen av mai. Om jeg drømte om vår og solrike dager før, gjør jeg det million ganger mer nå!

Vårt nye hjem er her http://bit.ly/drommehjemmet ♥

Miljøstiftelsen Bellonas Nordvestrussiske forum for fornybar energi har siden 2008 vært en møteplass for dialog og samarbeid på tvers av grenser, og er en pådriver for utvikling av fornybare energiressurser i Nordvest-Russland. Selvsagt møtes deltakerne på videokonferanse, også på morgendagens møte.

– Det kan fort bli dyrt og forurensende om vi skal samle alle disse aktører innen fornybar energi på disse forumene, forteller Michele Grønbech som er rådgiver i Bellonas russiske avdeling. (Bildet)

Siden starten har energiselskaper og andre bedrifter, forskere, investorer, myndigheter og organisasjoner ivrig meldt seg på forumene og arbeidsgruppene og samarbeidet om denne arenaen for langsiktig samarbeid og utveksling av kunnskap, forskning og teknologi:

– Vi har 22 påmeldte til neste ukes arbeidsmøte og de som ikke kommer til våre kontorer i Murmansk, St. Petersburg eller Oslo fordi de befinner seg i land som Irland, Tyskland og Danmark deltar over videokonferanse sånn som vi også gjør, forteller hun, og legger til:

– Det er åpenbart stor interesse for å opprette kontakt med russere innen bioenergi, men gjerne uten å anskaffe de nødvendige reiseutgifter og visa.

Miljøstiftelsen Bellona og Bellona Murmansk arrangerer seminaret med støtte fra Barentssekretariatet og bruker selv reisefrie møter aktivt i det daglige.
(Foto: Bellona)