Uncategorized

Men så slipp meg inn i festivalområdet da, pappa Google!

Marie

Hurra for Internett, min kjære gode partner, og alle dere som jobber for å dele innhold og muligheter med meg og mine venner!

World Wide Web ble oppfunnet i 1991, og jeg fikk personlig møte denne nye verden alene med Netscape Navigator og så NCSA Mosaic som 13-åring i 1993 på en av gjestemaskinene på labben til faren min under et opphold i Uppsala. Det var kjærlighet fra første blikk, her oppsøkte jeg  informasjon og andre mennesker på nett – ikke fra et  teknisk ståsted men fra nysgjerrig ungjentes sult på verden-ståsted. (Det stemmer, selv kanalene på irc oppfattet jeg dengang som kompliserte og ikke like givende som enkle lille Aftonbladet chat f.eks.)  Mosaic ble mitt førstevalg, med sine fine ikoner, bokmerker, og kanskje et mer brukervennlig grensesnitt som gjorde programvaren enkel å bruke og appellerte til “ikke-nerder” sånn som meg. Som 14-åring chattet jeg i smug om natten hjemmefra  for da var det billigst å ringe over modem, og resten av familien sov, eller jeg dro på besøk til faren min mens han var på jobb for der var det sånn internett som ikke kosta noe og som ikke hylte høyt hver gang man ville koble seg opp (jeg gjentar: teknisk kompetent var jeg ikke, jeg var en ung liten uvitende bruker).

Å kunne søke opp informasjon, dele informasjon eller bare snakke med kjente og ukjente var og er min agenda for nettbruk, og samtidig er jeg lett å sjarmere/fascinere når det kommer til stadig nye bruksområder/muligheter med nettet. Den dagen jeg klikket rundt på nettleseren Mosaik for første gang, var en stor dag – jeg husker enda den instante gleden og iveren som dukket opp inni meg. Den første gangen jeg klikket meg inn på www.dagbladet.no i 1995 var stor, det var også den dagen da jeg fikk helt egen hotmail-konto, og spesielt den dagen jeg fikk invitasjon til en egen Gmail-konto. Myspace bare dukket opp mens jeg var student i USA, og Facebook-kontoen ble min siden jeg enda hadde digital universitets-adresse i samme land selv om jeg hadde flytta til Norge da. På nett lekte jeg stort sett med ukjente eller venner langt borte, og svært sjelden med noen i samme by  – med mindre vi fant hverandre kun fordi vi hadde hørt om den og den som også var å finne i veven.

Så kom 11. mars 2007 da jeg skrev min første Tweet. Jeg var en av mange tusen på festivalen for de over middels gale etter ting du gjør på internett; South by Southwest interactive  i Austin, Texas. Facebook hadde akkurat åpnet opp for at også de uten college-adresser kunne åpne egne kontoer, og jeg ble en ivrig ambassadør i hjembyen. (Jeg husker enda den dagen den våren på cafè Circa når to bekjente ble sittende i timesvis foran laptopene sine heller enn å mingle med oss andre, fordi de begge over natta var hekta på Facebook. Sist dagen bør hadde de begge stolt poengtert at invitasjonsmailene fra meg ble lagt bort siden dette hadde de ikke trua på – hvorfor skulle de registrere seg på noe slikt og hva var egentlig meninga med denne typen nettbruk? Jeg husker også at jeg passe arrogant svarte “bare vent, dere skjønner det nok fort om dere bare sjekker det ut”.)

Du kan med trygghet si at jeg er den første til å snuse på nye nettsamfunn eller nettbaserte tjenester – det gir meg mye glede i livet selv om jeg ikke ender opp som (super)bruker i ettertid. Jeg husker forøvrig mitt jubelbrøl da jeg endelig fikk invitasjon til Underskog fra min gode venn Ola, og hvordan jeg trudde Blink skulle endre livene våre på en eller annen måte…

Men så til poenget med dagens innlegg: Sånne som meg klør etter å få leke med nye tjenester på nett, og når selveste pappa Google lanserer noe nytt (Google+), vil jeg så gjerne gjerne få teste det ut. Men jeg får ikke lov! Til tross for flere faktiske invites, så melder Google at de ikke kan slippe med inn på “festivalområdet” enda fordi det er for mange der inne for tidlig, og jeg må bare vente vente vente vente på å teste moroa ut. Og DET, kjære leser, er uforklarlig smertefullt og nervepirrende for sånne som meg! Heldigvis begynte jeg sommerferien igår og jeg ruger meg straks inn i mammapermisjon, så tid til å sjekke nyheten ut vet jeg at jeg har så snart jeg slippes inn på området en av de nærmeste dagene – kanskje idag.

 

Min sommer

Marie

Så var den her, årets første dommerferiedag. (Og siden den går over i mammapermisjon om to uker, er det snodig lenge til jeg skal leke med kollegene mine igjen.) Dagen markeres med “sen” frokost, lønsjavtale med god venn som reiser for mye rundt i musikkens tjeneste for sosialt samvær og lesing. Ifjor sommer løp jeg igjennom bind 1-3 da de lå så fint og venta på meg på hytta.

20110701-085347.jpg

Karl Ove Knausgård, Min kamp 4

Gyllenborg- og Prestvannet bydelsråd

Marie

Et nytt og eget bydelsråd for midten av Tromsøya, altså skolekretsene Gyllenborg og Prestvannet, er født. Og jeg får æren av å delta i styret – men med hva? Kom med innspill – enten det er parker, gangveier eller ganstier, vi vil gjøre området enda bedre å bo i!

Bydelsinndelingen i Tromsø er gjort med utgangspunkt i opptaksområdene for barneskolene i byområdet. I åtte av ni bydeler er det nå egne bydelsråd som er høringspart for kommunen i blant annet plansaker. Bydeler i Tromsø har ingen politisk funksjon som i for eksempel Oslo kommune.

 

På Tromsøs tak

Marie

Tidligere RGH i Tromsø laget et minimagasin som jeg og min dengang arbeidsgiver leverte innhold til for flere år siden, i 2006 kanskje. Denne saken satte igang en tankeprosess i denne lille frøkna den gang, om hvor strålende Tromsøs historie og hverdag faktisk er. Det mangler ikke på supperlativene i denne korte teksten, men de viser det jeg opplevde en vakker dag i Nordens Paris for ikke så veldig lenge siden…

 

På nesten sytti grader nord mellom skjærgård, fjorder og spisse alpetopper ligger Nord-Norges hovedstad. Fjellheisen er ofte starpunktet for tilreisende.

 

 

Det er vår og sola varmer lunt opp vognhuset vi befinner oss i. Heisen trekkes sakte og behagelig opp fra bakkenivå og opp på toppen av Storsteinen. Et dunk senere og vi trasker opp den lange trappen som tar oss inn i fjellheiskafeen eller ut på platået der vi først møter den overveldende utsikten. Foran oss har vi fjorder, øyer og fortryllende hvite fjelltopper, bak oss et fjellandskap som bare venter på å besøkes. Et forsøk på å ta et dypt åndedrag stoppes lett av forbauselsen over hvor enkel og vakker verden rundt oss er. Samt at det tar under ti minutter fra bykjernen og opp på fjellet.

 

Appetittvekkende utsikt

Er man på fjellet må man ha niste. Heldigvis finner vi rykende fersk kaffe og myke vafler med både rømme og syltetøy i kafeen. En søt symbiose av utenlandske turister og ekte Tromsøværinger fyller lokalet der peisen er fyrt opp. Selv med en steikende nordnorsk sol er det ikke mange grader ute, og den ekstra genseren og hanskene kommer godt med idet vi spaserer litt oppover fjellsiden. Fra vårt fugleperspektiv ser vi rett ned på den kritthvite Ishavskatedralen og dens nabo Tromsøbrua som knytter byens sentrum på sørøstsida av denne lave øya til Tromsdalens beboere.

 

Eventyrlige muligheter

Lyset, temperaturen og folkelivet i Tromsø skifter fortere enn man rekker å skifte fra badetøy til anorakk. Derfor myldrer det av eventyrlystne mennesker her, gjerne med et par ski under armen i bar overkropp så sent som ut i mai måned. Vi må ned fra vårt skuested og inn i den myldrende bykjernen for å treffe de fargerike menneskene og lukte på bylivet rundt de forskjellige kaiene, farget av de gneldrende måkene som hungrer etter mat.  Nordlendingene er forbausende høyrøstede og gjestfrie, og de fleste deltar aktivt i byens kulturbegivenheter om vinteren når det er mørkt og om sommeren når sola aldri går ned.

 

Velfylte uteplasser

Heisen tar oss trygt ned på bakkenivå igjen, og den kvarterlange spaserturen over Tromsøbrua vekker ny appetitt i våre nysgjerrige mager. Fisk eller kjøtt, enkelt eller eksklusivt er viktige spørsmål vi må ta stilling til mens vi beveger oss inn i storgaten og alle serveringsstedene. I dag har byen plass til over 20.000 mennesker i barer, nattklubber og restauranter. Året rundt. Det er ikke lenge til sommeren, og bygatene vrimler av våryre feststemte mennesker i alle aldere. Vi lander oss et bord på den tradisjonsrike Tromsørestauranten Peppermøllen. Respekten for tradisjonene sitter dypt. Her nyter gjestene den evig populære marulken og husets pepperstek. Tungene våre danser i takt med innføringen av de forskjellige nordnorske smakene, selvsagt avtoppet av øl fra verdens nordligste bryggeri. Idet vi takker for oss og beveger oss mot søvnens verden, ser vi opp på Storsteinen og den glødende fjellheiskafeen. Enten vi står nedenfor og ser opp, eller ovenfra og ser opp, er Fjellheisen den naturlige måten å oppleve hverdagen i Nordens Paris.

Fotograf Rune Stoltz Bertinussen var med på denne turen, og han overleverte dette bildet i etterkant.

FAKTA OM TROMSØ

 

Å komme dit

Norwegian (www.norwegian.no), SAS Braathens (www.sasbraathens.no), og Widerøe (www.wideroe.no) har ode forbindelser til Tromsø. For mer informasjon om hva som skjer der, sjekk www.destinasjontromso.no eller www.tromsoby.no. Førstnevnte har god informasjon til tilreisende om overnatting og severdigheter. Jernbanen stopper i Narvik, to timer med bil fra Tromsø. Mange tilreisende velger å ankomme med Hurtigruten (www.hurtigruten.no).

 

Steder du bør besøke

Tromsø ligger på nesten sytti grader nord, på høyde med nordkystene av Alaska og Sibir, mellom skjærgård, fjorder og spisse alpetopper. Fjellheisen på byens tak et fint utgangspunk til et Tromsøbesøk (www.fjellheisen.no). Www.utelivsbyen.no er hjemmesiden til en gruppe av byens utesteder der du finner åpningstider og gode kart. Sjekk også www.rorbuapub.no, kjent for ”Du skal høre mye” med Tore Skoglund og Mossa. Rorbua er et av byens mange livesteder. Tromsø jernbanestasjon er muligens mest originale pub, innredet med jernbanevogn, kupeer og jernbaneeffekter.

 

Natur og moro

Tromsøs to måneder lange sommerdag åpner for mange muligheter til å utforskelandskapene rundt byen. I Lyngsalpene kan du ri eller vandre i fint turterreng, eller klatre helt til topps med klatreutstyr, her finnes mange sider på internett som er gode og www.lyngenhavfiske.no er en av disse.  Det finnes fjellguider som tar små grupper med rundt i fjellene. Utenfor Sommarøy kan du dra på safari helt ute på kanten av kontinentalsokkelen for å se spermhvalhannene som tilbringer sommerferien sin der (www.sommaroy.no). Kanskje frister golf i midnattssol på en 18-hulls golfbane på verdens nordligste golfbane også (www.tromsogolf.com).  Fra Tromsø sentrum er det kun noen hundre meter til nærmeste skiløype. Reinkjøring, hundekjøring, isfiske og snøskuterkjøring etterfulgt av buljong og reinlapskaus i lavvo er minner for livet, og i vinterhalvåret organiserer Oskalfamilien slike aktiviteter på Fjellheisen, byens tak.

Klima

  • Sommer: +5 grader og regn til 28 varmegrader og glimrende badevann for den uforferdede. Vinter: kulderekord på -18C, og gjennomsnittet er – 4,4 i januar.
  • Midnattssol: er synlig fra ca. 21. mai til ca. 21. juli.
  • Mørketid: Mellom 21. november og 21. januar.

 

Helt Texas

Marie

Mars 2007 tilbragte jeg noen spesielle dager i Texas. Siden de seks universitetsårene mine var i nabostaten Oklahoma, ble Texas besøkt både titt og ofte da også, ble det som en liten hjemkomst. Samtidig fikk jeg æren av å “vise” en ekte norsk Samboer hvordan livet i den delen av verden kan foregå….eller kanskje enkelte dager kan foregå! Det hører også med til historien at vi hadde som mål om å spise kjøtt til hvert måltid (ingen av oss er vegitarianere, men fisk og kylling står nok mist like ofte på menyen her i huset som kjøtt).

Delstaten Texas har ekte cowboyer og indianere, frodig natur supplert med kjedelige motorveier omgitt av enda gråere rabatter. Bli med på Grayhoundtur fra San Antonio til Austin!


–  Where are ya`ll from?, nærmest hyler den eldre bagasjeansvarlige på Grayhoundstasjonen. – Oh, Norway? Comprende? Good place, good place. Han peker oss i retning San Antonios vannfylte sentrum der den lange kanalen er kledd på hver side av sin helt egne gågate, komplettert med åpne restauranter og elegante høyreiste bygninger. Hotellet vi fikk anbefalt ligger øverst i kanalgaten, og vi velger å spasere opp fra Grayhoundstasjonen. Det tar fem minutter. I San Antonio ligger det meste innen et steinkasts rekkevidde, men mange velger å ringe taxi.

– Selv om du velger taxi som transportmiddel koster det aldri mer enn fem dollar turen, forteller resepsjonisten vår. De fleste hotellene har vanntaxier siden de ligger ved eller nært kanalen. Men dersom dere vil spasere, så gjør det langs kanalen.

 

The Alamo. San Antonio er kanskje mest kjent for festningen der slaget ved Alamo stod. I dag er plassen omkranset av grønt gress, frodige trær, blomstrende busker og fargerike blomsterbed som lever i søt symbiose med eksotiske fisker i vannansamlinger rundt historieinteresserte turister i hopetall.  Her kan man velge mellom å bli med på en guidet tur eller lese seg frem på sirlige turistplakater med lydeffekter og fortellerstemme.

– Slaget var mellom Mexico og opprørske texanske styrker ved Alamo misjonsstasjon tidlig i 1836, og den tretten dager lange beleiringen endte 6. mars med erobringen av misjonsstasjonen og nesten alle de texanske forsvarerne døde med unntak av noen få slaver, kvinner og barn, hører vi at guiden forteller en ivrig gruppe amerikanske turister. Mange har selvsagt allerede raidet giftshoppen og anskaffet seg matchende t-skjorter og hodeplagg.

Over gaten for The Alamo ligger byens kjøpesenter. På The River Center kan man danse fra butikk til butikk i et nedkjølt butikksenter, som selvsagt både er omkranset og gjennomboret av riwerwalken.

 

Deler gjerne med seg. Studenter og pensjonister utgjør store deler av befolkningen, og sistnevnte er resterende garde av oljerike familier.

– Det er alltid mye turister og festklare studenter her, og de vi deler gjerne byen vår med dere, sier en Q-tip liknende dame i førtiårene med platinablondt hår, små hvite joggesko og trangt magebelte over de steinvaska jeansene. Hun forteller også stolt til alle som spaserer forbi at hun har posert i Playboy.

Idet vi tasser nedover langs kanalen lar vi de vinterherda tærne sprelle luftig i åpne sandalene, med en kaffe fra Starbucks i den ene hånda og en bag med bok og pledd i den andre. I San Antonio kan vi spasere oss gjennom byen og nyte fritt de grøntarealer som smyger seg inn i hver solkrok, noe som ikke er helt vanlig i andre amerikanske byer.

 

 

Det lukter av tacos og søte frukter i kvartalene sør for riverwalken. Med stor andel meksikanske innbyggere er matkulturen påvirket deretter. En lystig kelner møter oss med åpne armer på El Mirador, en restaurant like ved kunstnergaten LaVilita.

– Velkommen til byens beste restaurant, sier han og setter frem salsa og maischips før han henter dagens lunsjmeny.

– Vi vinner premier i hytt og pine for vår gode mat, sier han selvsikkert når han kommer tilbake.

Velkrydrede kjøttretter med bønner og ris er det mangfold av, og de friterte maischipsene en selvsagt følgesvenn på alle spisesteder til billig importøl og ubeskjedne tequilafylte drinker, fra lunsjtider til seint på festglade kvelder. Da våkner byen opp fra sin varme dvale og tryller seg inn i natten med et voldsomt lydnivå. Her synger ultraamerikanske Garth Brooks av full hals mens fargesprakende meksikanske trubadurer sirkulerer konkurrerende langs elvebreddens restauranter.

 

Behagelig busstur. San Antonios myldrende sentrumsgater står i stor kontrast til Austins tomme bykjerne. Det tar kun 40 minutter med Grayhoundbussen å bevege seg mellom de to byene, langs sirlige motorveier atskilt kun av gråbrune rabatter og stusselige boligstrøk. Og ryktene om skitne avklimatiserte Grayhoundbusser viser seg å være oppspinn; gode komfortable seter, store vinduer og hyggelige medpassasjerer er forbausende sant.

– Moren min bor midt imellom San Antonio og Austin, og selv om vi bor i Nord-Texas reiser vi alltid med buss for å besøke henne. Mest fordi jeg har flyskrekk, men også fordi det er en fin tur, forteller moren til to jenter i rosa plysjpysjer.  De gjesper og tar seg til øynene idet de nærmer seg stoppestedet.

 

Rolige gater på dagtid. Busstasjonen i Austin ligger like utenfor bykjernen. Austin er en sovende by på dagtid, og gatene preges av tomme benker og mange forretningsmennesker som bærer på kaffe og avis. Alle beveger seg i en retning: Til eller fra The State Capitol der Texasguvernøren sitter. Gatenettet er enkelt å navigere seg etter, der de er nummerert fra øst til vest og oppkaldt etter elver fra nord til sør. 2nd street kjæler med Town Lake som minner mer om en lang og uformelig elv som deler byen i to, og berømmelige 6th street ligger altså fire kvartal nordover. Også denne gaten er stille og grå på dagtid. Men så er det middagstider og familier og studenter tar seg inn til sentrum. De tidligere gråe gatene er nå mørke og pulserende med opplyste gatelykter og store avsperringer for biler.

 

Folkemylder på kveldstid.

– Vi som bor her spiser nesten bare ute, og der er mye forskjellig å velge mellom her. Men ingen kan komme til Austin uten å ha spist på Chue’s. Der serverer de sterk salsa og gigantiske porsjoner av ekte Tex-Mex toppet med store tequila-baserte drinker med store sugerør, forteller en sporty dame som mater ender ved Town Lakes vårlige Zilker Park like utenfor Austins bykjerne.

Selvsagt testes både denne plassen og en svært liten brøkdel av de andre spisestedene. Her er nemlig over 200 spise- og uteplasser å velge mellom. Austin kalles for Musikk Capital of the US på grunn av alle sine uteplasser med livemusikk året rundt. Også kanskje at verdens største musikkfestival og bransjetreff går av stabelen i mars hvert år; et By:Larm på steroider. Det kryr av ivrige rockere og musikkglade øldrikkere i hver krik og krok. De utrolige 1200 bandene spiller konserter i samtlige barer, på tak, i bakgårder, på gata og sikkert mange andre steder vi ikke klarer å ta riktig med oss. Austin by night er rett og slett helt Texas.

Bilde tatt på vei inn i Austin by,

 

 

#Hurtigruten

Marie

De siste dagene har vi skrevet (medie)historie takket være en halvgal, herlig entusiastisk og nytenkende NRKbeta-gjeng…og de tusner på tusner som gjorde deres “Hurtigruten, minutt for minutt”-prosjekt til noe helt annet enn det som først var tenkt.Til og med jeg, som fort får nok av folkemengder på nasjonaldagen, er rørt – dypt inni min stolte norske folkesjel. Igår hørte jeg på Kari Bremnes mens jeg satt på jobb, og for en gangs skyld ble det TV-middag her i huset; NRK2 var hovedgjesten vår. Og nå er alt så stille men slettes ikke tomt; håpet om ringvirkninger etter dette vi så vakkert og rått har opplevd de siste dagene fyller meg til randen. Det var ikke store budsjett eller slibrige plott som førte oss foran skjermer av alle arter disse dagene, men hva var det?

Les veldig gjerne hva @kniv skriver om #Hurtigruten, på sporet av den tapte tid, eller Helgespresso sitt innlegg som er publisert flere steder om “Hva var det jeg sa“.

 

Lenke til Hurtigruten sine sider.

Mer vet jeg ikke enda. Men det gjør Kari Bremnes, med sin helt fantastiske HURTIGRUTE-sang:

Æ hadde bestandig den drømmen
Da æ va ei lita pia ved en diger fjord
Om å få komme med ei hurtigrute
Dit æ en gang skulle

Særlig om kvelden
Da hurtigruta ropte langt derute fra
Og sa ho va på nord
Og æ sprang ned te kaia for å se

Det va en fest som kom
Et tusenogennatt med smak av salt
Med avskjed I, og herregud der e du!
Med pappeske med katte
Og med egg som ikkje måtte brestes
Med høge rop og trosse som blei kasta
Hardt mot kaia for å festes
Det va den store verden som la te

Det va skip I stål
Med eventyr langsmed ripen
Kaptein I svarte klær
Med ekte gull I stripen
Det va glede på mørk bunn
Som kom
Æ hadde bestandig den drømmen
Da æ va ei lita pia ved en diger fjord
Om å få komme med ei hurtigrute
Dit æ en gang skulle

Frederic Hauge – Miljøkamp i nytt miljø

Marie

I anledning 25-årsjubileumet til Bellona, publiserer jeg en sak skrevet våren 2007.

 

Miljøforkjemper på nye tokter


Han forelska seg så sterkt i havet som guttunge at han tidvis driver miljøstiftelsen Bellona herfra. Fra det flytende distriktskontoret Kallinka.

 

En brunoransje gummibåt fyker fort inn til kai på Aker Brygge i takt med rådhusklokkene og en vinkende velkjent lys krølltopp kommer til syne på den flørtende fjorden. Frederic Hauge ble tidlig glad i å være på sjøen, og trangen til å være med på noe aktivt førte han til Natur og Ungdom.

– Det var ikke så mye å finne på i Sandefjord for meg. Vi var glade i naturen og løp rundt og sa «kvekk, kvekk min sommerfugl er vekk», sier han mens han smiler lurt og kinnene blir enda litt mer rødblusset enn det havbrisen fikk til på egenhånd.

 

Utenom det tradisjonelle

Han legger rutinert til ved seilbåten Kallinka, som betyr god seier på gresk. Hun ligger til kais nøyaktig åtte minutter i Hauge-fart fra Aker Brygge.

Bellona eier båten, som er blitt organisasjonens mest populære «distriktskontor». Bellona teller i dag cirka 60 ansatte og har kontorer i fire land.

Hauge etablerte organisasjonen sammen med en gjeng miljøbevisste idealister i 1986. Etter at han selv ble 25 og for gammel til å være med i Natur og Ungdom. Og etter at Greenpeace prøvde å fiske dem opp i sitt garn.

– Det gikk mot slutten i Natur og Ungdom og vi ønsket å gjøre noe utenom det tradisjonelle. Bellona ble til fordi vi var uenige med Greenpeace på et viktig punkt: Er det nok hval så skal vi jo spise den! sier han og forsvinner bortover dekk til tonene av …… Samtalen blir avbrutt av en av de mange inngående mobiltelefonsamtalene.

Selv om Bellona ble stiftet for hele 21 år siden, er frontfiguren Hauge mer i vinden enn noensinne.

– Nå opplever jeg at folk flest vet at vi ikke klatrer i piper iført islendere for moro skyld, og bare tuller med dette miljøvernet. Det er en markant forskjell fra tidligere år da mange lurte på hva denne drivhuseffekten vi snakket om var. Nå vet folk at vi mener alvor, og vil heller ha løsninger fra oss, sier han.

Telefonen ringer igjen, denne gangen er det en henvendelse fra media. Henvendelser han er ekspert på å håndtere.

 

Mange møter

Hauge forteller at det som er mest frustrerende med jobben havet av henvendelser som han ikke har kapasitet til å ta seg av. Han deltar i møter over hele verden, og mye av de våkne timene går med til rein logistikk.

– På forsommeren i år mottokk vi komplett videokonferanseutstyr til våre kontorer verden over. Bare forrige uke avholdt jeg sju videokonferanser og sparte meg for nesten like mange flyreiser, sier han.

Mindre utslipp av klimagasser og muligheten for flere rutinemøter er resultatet av anskaffelsen.

– Det er dumt at bedrifter kjøper flykvoter for firmaene sine før de tester videokonferanseutstyr, sier han og rister lett på sitt lyse hode mens han fortsetter:

– Når du får personlig forhold til flypersonell og sikkerhetsfolk reiser du kanskje litt for mye. For meg er det viktigere å få en bedrift til å installere videoutstyr enn at privatpersoner ikke skal få fly til Syden.

 

Familietid

Større mediefokus på klima og miljø har ført til nye typer henvendelser til Hauge.

– Jeg ble for eksempel spurt om å gjennomføre en klimatest på internett. Det var litt spesielt, for den omhandla kun hva du gjorde som privatperson. Jeg har jo nesten ikke privatliv og flyr kun i jobbsammenheng, så jeg bestod den med glans, gliser han.

Medaljens bakside er at jobbreisene sluker mye av fritiden hans. Samboeren og ungene hans ønsker seg sikkert mer tid med pappa. Men hjemmebanen utleverer han aldri i intervjuer.

– Å snakke om familiemedlemmer hjelper ikke miljøkampen. Redusering av firmareiser og anskaffelse av videokonferanseutstyr istedenfor forhåndskjøp av klimakvoter gjør det, understreker han. Og forventer å bli hørt.

I dag slipper han å klatre i master for å få sine miljøbudskap ut i media. De er på tråden stort sett hele tiden, og lager gjerne store reportasjer basert på Hauges miljøekspertise. Spørsmålet er bare å ha tid nok til alt, men nå er han tilgjengelig selv på den ytterste lille odde gjennom Kallinkas komplette pc-løsning. Selv med familien om bord.

– Jeg er mye ombord i Kallinka. Hele sommerhalvåret seiler vi henne opp og ned langs norskekysten. Det er en fin måte å være synlig på, samtidig som vi er der når det skjer noe, sier Hauge mens han skuer bort på en flåte unge optimistseilere som øver like ved. De er tydelig i ferd med å bli like hekta som miljøforkjemperen en gang ble.

– Da jeg var 11-12 år gammel var jeg så heldig at jeg fikk være med onkelen min på seiltur i Nordland. Jeg ble helt båtfrelst og det har vist seg å bli dyrt og tidkrevende, sier han selvransakende. Men:

– Jeg må være på sjøen, ellers går det bare galt!

 

Verdens flinkeste og vakreste Anita Arntzen var med på turen med Frederic, og på tur inn til Aker Brygge tok hun dette bildet av underskrevne og intervjuobjektet.

 

Været

Marie

Ingen prater så mye om været som oss nordmenn. Tror jeg. Og bor du i Nord-Norge vet du å bite tennene sammen gjennom mai og juni mens værmelderne på tv og i printmedia “glemmer” oss i nord og lager nyhet på nyhet om sommeren som endelig er kommet. Mens vi har sludd og eller snørekorder. Men så, mine venner, dukker det opp noe som ligner på gode tider værmessig også her i nord, og da vet vi å juble og bare NYTE. Se her da:

20110610-001916.jpg

20110610-001945.jpg

Gjett om sommerdyna er lufta og lagt på senga nå?