Wikipedia forteller at “Tromsø er den største byen i Nord-Norge. Tromsø kommune hadde 68 239 innbyggere per 1. januar 2011, men med tilstrømmingen av studenter bor det 75 000 mennesker i kommunen store deler av året.” Tallenes fakta sier at det ikke bor nok mennesker her til at et IKEA eller en McDonalds vil lønne seg å etablere/drive, og derfor går det heller ikke tog helt opp til Tromsø. Byen etablerte universitet i 1968 og idag jobber og studerer mange, mange av byens innbyggere på og rundt campus i Breivika (det inklderer Universitetssykehuset her). Det er et ungt, aktivt miljø i byen og vi er flinke til å gå på kafeer, restauranter og benytte oss av mangfoldet av kulturtilbud…tror vi. Vi er også flinke til å rope høyt etter at noen skal komme hit og tilby oss tilbud resten av verden har, som IKEA og ulike spisesteder. Mest av alt er nok indisk mat etterlyst og ønska de siste årene, men å drive spisested her er ikke en enkel sak, noe de tomme tidligere spisestedene på rekke og rad bevitner.

 

Så til saken: Søndag rundt middagstider startet Daniel Andersson og Andreas Willersud gruppen “Vi vil ha Indisk restaurant i Tromsø” på Facebook. Noen minutter senre posta han følgende strategi på veggen til gruppa: “vi samler opp folk på den her siden. Når noen starter en Indisk restaurant får dem overta siden og får på den måten gratis markedsføring.” Daniel sendte meg en melding på Facebook om å bli med i gruppa og samtidig nevne den i statusen min – og det aner meg at han har gått igjennom vennelista si flittig og bedt mange, mange andre om det samme. (Flinke Daniel!)

Samme kveld dukker gruppa “Vi som vil ha flere ting til Tromsø” med beskrivelsen “Endelig en paraplyorganisasjon som skal favne alt vi ønsker oss til byen!”opp på Facebook, som jeg av ren nysgjerrighet og litt i trass blir med i. Jeg er jo enig i ironien om at pittelille Tromsø skal ha alt, at “noen” skal tilby oss det vi peker på…men samtidig så er det noe med å ta vare på engesjement ala det daniel Andersson viste – uten å skulle oppnå annet enn et nytt tilbud og hjelp på veien til den/de som evt. kunne tilby oss en av de tingene vi roper etter. Gruppa la ut følgende poll søndag kveld: Hva har andre byer som vi i Tromsø misunner dem?

 

 

Facebook engasjerer, byen vår engasjerer og begge disse nevnte gruppene viser hvor spesiell vår lille by er: Vi vil mye og heldigvis er det noen som har trua og satser på at ting skal bli noe av. Se bare hva den sistnevnte gruppa fikk slags kommentar – en kommentar som er full av ideer og innspill til byutvikling:

Hyggelig og ganske tilfeldig nok stod følgende sak på trykk i dagens iTromsø, under to døgn og flere hundre følgere etter at Daniel starta gruppa på Facebook:

 

I morgen åpner den første indiske restauranten i byen på mange år, skriver avisen og fortsetter:

Og skal man tro Facebook er det et etterlengtet tilbud. “Vi vil ha indisk restaurant i Tromsø” har på under et døgn fått nesten 400 tilhengere.

Lite visste de at tilbudet faktisk er på plass. Daglig leder Saeid Rabeti har vært på jakt etter en indisk kokk. Plutselig fikk de tak i en – og dermed var planene klare.

– Vi har tenkt på dette lenge. Men det har ikke vært lett å få tak i en indisk kokk som ville flytte så langt nord. Men vi klarte det til slutt, sier daglig leder Rabeti.

De siste dagene har det poppet opp nye innlegg i denne delen av verden (altså den grenseløse delen, her på Internett). Innimellom lirer også jeg av meg noe om byen i mitt hjerte, i mitt hode, byen min: Tromsø. Ikke bare bor jeg her, men jeg har valgt det. Nesten helt selv! Riktignok ble jeg fraktet hit som åtteåring, men etter den tid har jeg bodd langt, langt vekk og kommet hjem for egen regning og av samme grunner som hvorfor jeg bor her idag: Mennskene som bor her og kulturen vi sammen skaper. Det er klart det hjelper at mine søring-foreldre enda bor her (de, som mange andre, kom hit første gang på syttitallet da universitetet tok form), og det faktum at mannen i mitt hjerte, mannen i mitt liv kommer herifra og bor her – sammen med meg – bidrar til fortsatt boende her. Men også han har flytta hjem etter å smake på andre landsdeler og nasjoner. Det er nemlig mange av oss som er hjemflyttere her også.

I Tromsø har jeg personlig fått muligheter jeg aldri ville fått andre steder (det sier jeg, selvsagt, klart og tydelig og helt uten knussel – og helt uten å vite at det er 100% sannhet i den antakelsen) gjennom festivaler og annet frivillig arbeid som har bidratt til å forme meg, mitt liv og det som opptar meg. Sammen med at her faktisk myldrer av kaffeølmuligheter og kulturtilbud så mange at jeg aktivt velger og vraker, og et mangfold av mennesker fra og i såpass ulike miljøer…sukk, det gjør at Tromsø er en unik perle som år etter år sutres om og forelskes i om hverandre. Vi er en gjeng værsjuke men værstolte stabukker som sammen gjør denne kalde byen til noe varmt og vakkert som det er vanskelig å forlate  – og hvorfor i hule heite skal man måtte forlate henne, denne byen vår? Min slekt består i de fleste ledd av mennesker som har flytta fra sør til nord til sør igjen, og min tilhørighet på Østlandet gjennom slekt og hytte-liv siden generasjoner tilbake klenger seg stadig på meg. Og alltid skal en eller annen sørfra spørre meg når vi treffes om når jeg tenker flytte på meg, “for jeg blir vel ikke i Tromsø for alltid”. Kanskje ikke, men jeg har smakt det store utland og vet hva Tromsø gir meg som medborger, og det er jeg stolt og fornøyd av. Takk.

…er så himla mye godere enn uten! Har her fotografert deler av gårdagens frokost i solveggen hjemme, da i form av yoghurt naturell (laktosefri!) med banan og jordbær. Mums – og stor lykke!

 

Takk, Tine!

Har har blogget i åtte år alt, og er min favoritt-blogger. Ok, vi bor sammen og deler en mengde interesser, så at det han skriver om engasjerer meg er kanskje ikke helt sjokkerende. Men er du for eksempel optatt av fri programvare eller internett idag/igår/for lenge siden, bør du følge ham du også.  (Han er musikknerd, boknerd og skriver om mye annet også altså.) Klikk her for jubileumsinnleget davel!