Da jeg studerte lærte jeg at forbrukerne kan styre et marked. Begrepet “tilbud og etterspørsel” ble ofte satt i sammenheng med denne såkalte forbrukermakten, og beskriver relasjonene mellom potensielle selgere og kjøpere av et økonomisk gode i et marked med fullkommen konkurranse.

Så kjære FINN.no! Jeg skal kjøpe og selge bolig i dagens vanskelige boligmarked, og har mange uheldige erfaringer med eiendomsmeglere som kan mindre om sitt fag og markedet enn meg selv. Jeg har brukt byens beste boligfotograf og henta inn en hver detalj om min borettslagsleilighet fra 2003. Jeg venta i spenning på at dere 01.01.2010 skulle åpne for oss privatselgere av bolig og Din side sa at “Forbrukerrådet jublet over seier, og også Konkurransetilsynet sluttet seg til hallelujakoret”. Men da prisen per annonse skulle vise seg å være på 5000,- var det ikke spesielt motiverende, og når FINN svart på hvitt advarer mot kjøp av bolig på egne sider som ikke er lagt ut av megler, er det mulig mange forbrukere blir bekymret – kommer du inn på en annonse fra en privatperson lyser det grønne felt mot deg, som blandt annet forklarer at du ikke har de samme rettighetene når du kjøper fra en privatperson som når du kjøper gjennom en profesjonell aktør.

Din Side skriver:
– Grunnen til at vi har lagt ut dette er at forbrukeren får satt seg inn i rettighetene man har. Og det er en forskjell på en som bruker profesjonell hjelp og en som ikke gjør dette.
Forskjellen er, i hovedtrekk at når man kjøper av private er salget regulert gjennom avhendingsloven, mens når profesjonelle står for salget er det eiendomsmeglingsloven som gjelder. Til forskjell fra andre informasjonsbokser vises imidlertid denne tre ganger. Og man kommer nesten ikke unna spørsmålet om det ligger andre motiver enn informasjon bak denne avgjørelsen. For det er fortsatt eiendomsmeglerne som er Finn Eiendoms største inntektskilde.

– Hvorfor har dere valgt å gjøre akkurat denne informasjonen så mye mer synlig enn de andre informasjonsbolkene? Den vises tre ganger i hver eneste annonse fra private.
– Nå får vi høre på de tilbakemeldingene vi får, siden vår utvikles kontinuerlig. Dette er nytt, med store kjøpesummer involvert, og da er det viktig å opplyse forbrukerne om hvilke rettigheter som gjelder.
– Har noen meglere eller meglerfirma vært med i prosessen eller avgjørelsen om dette?
– Nei, det er en beslutning tatt av oss i Finn.no, avslutter Vangen Jordet.

Jeg betaler også 4.710 kroner mer enn megleren for å annonsere på Finn OG dere advarer kjøper å kjøpe fra meg. Kan dere se at dere er med på å regulere et allerede vanskelig marked? Må jeg virkelig punge ut meg 65.000,- til megler  – noe selvsagt den jeg skal kjøpe leilighet i så fall også må – når en advokat eller ao.no kan ta seg av papirarbeid og budrunde til en brøkdel av megleravgiften? Og tjener dette markedet?

Næringsforeningen i Tromsøregionen mener at de bedriftene som tar miljøet på alvor vil bli markedsvinnerne i årene som kommer. Sammen med Grønn Hverdag inviterte de igår til “en kunnskapsrik konferanse med fokus på hvilke unike muligheter som ligger i å satse på miljø for næringslivet.”

Siden jeg jobber i en bedrift som hjelper verden spare tid og penger ved å reise mindre- med miljøansvar som kjempebonus, ankom jeg konferansen full av forvetninger. Det er nemlig slik at privatpersoner og bedrifter kan gjøre små endringer men likevel oppnå store resultat, og vi har alle et ansvar for at de neste generasjoner skal få nyte denne herlige kloden vår.

To av foredragene var virkelig spennende:Thor Øivind Jensen, statsviter og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, imponerte stort med sin kompetanse innen forbrukermakt da han snakket om temaet «Grønne forbrukere er fremtidens marked». Denne mannen vil jeg gjerne følge videre, også fordi han visste om flere møterom med videoutstyr sentralt i Bergen, og jeg til stadighet er på leiting etter dette da foredragsholdere/motparter i videomøter befinner seg der.

Og så var det foredraget om  «Klimavennlige hamburgere – oppskrift på suksess» ved  engasjerende og dyktige Pär Larshans, personal- og bærekraftansvarlig ved Max Hamburgare AB. Hamburgerkjeden MAX har rett og slett målrettet satset på å bli en klimatilpasset virksomhet, og har fått både suksess i markedet og fascinerende mye internasjonal oppmerksomhet. Ikke bare merker de hvert enkelt produkt med hvor mye CO2 utslipp varen forventes å ha/ha hatt, men de planter trær:

Koldioxidkompensation: Precis som alla andra blir vi oroliga av allt prat om växthuseffekten. Och när vi dessutom fick reda på att nötkött påverkar mycket kände vi att något måste göras. Starten blev vårt miljöinitiativ ‘bättre eftersmak’.

Tillsammans med några miljöexperter räknade vi ut hur mycket klimat påverkan våra olika burgare och tillbehör står för (det finns nu redovisat på menyerna i restaurangerna). Sedan rekommenderade experterna oss att klimatkompensera. I vårt fall innebär det att vi planterar träd i Afrika som binder koldioxid motsvarande den mängd som vår mat “släpper ut” (från bondgård till matbord).

Max tar rett og slett samfunnsansvar, og f.eks her kan du lese et debattinnlegg skrevet i forbindelse med COP15 i desember der Richard Bergfors, adm. dir for Max Hamburger­restauranger, utforderer næringslivet selv til å  “fixa klimatbiffen”. Her og her kan du se saker om Max fra BBC,  her skriver NY Times om Max, og her er en sak i Aftonbladet fordi en kunde slanket  seg ved å spise kun på Max!

Burger med bättre eftersmak? Det funker for Max!

Bladet Tromsø – 09.02.2010 – Seksjon: Nyheter

Av Marie Smedsrød, Avikom AS

04.02. skriver iTromsø at tidligere lokalpolitiker Roger Ingebrigtsens eget departement fikk vedtatt et statlig utvalg hvor alle er fra Oslo og Akershus. Ingebrigtsen får etter dette servert diagnosen “Oslo-syken” i media. Kanskje kan vi snu litt på denne utfordringen og heller si at løsningen allerede finnes?

Altfor ofte søker vi etter nye løsninger på problemene isteden for å utnytte eksisterende muligheter. Videomøter har eksistert i 20 år og både kvalitet og brukervennlighet skulle tilsi at vi burde bruke dette mye mer. Endring er vanskelig og endring i måten organisasjoner jobber på er enda mer komplisert. Idag har 70-80 kommuner videoløsninger som er tilgjengelig for politikere, studenter, næringsliv, men de står nok altfor mye utbrukt. Å endre organisasjoners måte å tenke og gjøre ting på er komplisert. Når vi ble valgt til å utvikle Digitale senter (www.digitalesenter.no) for Troms Fylkeskommune, tok vi kontakt med alle departementer for å kartlegge hvem kommunene kunne snakke med og lærte fort at her finnes det utstyr i fleng mens møtekulturen rundt om må endres litt.

– Det er skuffende at en eneste kommune, Oslo, har godt over en tredel av menneskene som er utnevnt til statlige råd, styrer og utvalg, uttalte Roger Ingebrigtsen til Bladet Tromsø for seks år siden.

Og kommunalminister Liv Signe Navarsete ønsker å snu utviklingen der de som ønsker å bo andre steder enn Osloområdet, likevel ser seg nødt til å flytte på seg fordi det er i Oslo-området de finner jobb og utdanning. Men visste du at Studiesenteret.no er Norges mest innovative studiemiljø?  – Lavangen i Troms har for eksempel ikke veldig mange innbyggere men for noen er det verdens beste studentby. Så igjen spør vi: Kan vi snu litt på denne problemstillingen og heller si at løsningen allerede finnes? Økonomiske tidsbesparende løsninger for reisefrie møter med enorme muligheter for kompetansepåfyll finnes spredt utover det ganske land, blant annet i disse 40 Digitale senter i Troms. Listen med gode eksempler er lang, men Dyrøy kommune er her ekstra enkel å trekke frem som kommune der gode og store ting skjer, men selvsagt ikke av seg selv: Dyrøy blir ofte brukt nettopp som eksempel på en liten kommune som har lykkes med systematisk utviklingsarbeid gjennom flere år. Her satses det på stedsuavhengige arbeidsplasser og innbyggerne vet de har tilgang på samme tilbud som de i byene. Og da legger vi gjerne til: Selvsagt er denne kommunen superbruker av bredbåndsmøter. På denne måten er Dyrøy verdens navle, på lik linje med alle Digitale senter-kommuner, for verden kommer rett inn til deres møterom – og de kommer rett ut i verden med få tasteklikk. Medisinen på den påståtte Oslo-syken kan altså kureres umiddelbart: La norske kommuner delta i utvalg og råd direkte fra sin hjemkommune og få opp bruken av møterom som allerede finnes til dette formål i Oslogryta! Rådhuset i Tromsø, for eksempel, har et lett tilgjengelig digitalt senter. Bruk det!

Det er viktig å reise og møte mennesker – men noen av møtene kan være reisefrie også sånn at du får mer fritid og din arbeidsplass sparer seg for unødvendige reiseutgifter. Sist uke har vi hatt viktige møter i Stockholm, London og i New York og arbeidsmøter med nære kollegaer i Nottingham, Oslo og Flekkefjord. Vi drakk kaffe med alle våre kollegaer i Norge mandagsmorran klokka halv ni – som vanlig. Onsdag deltok vi også på Engelskkurs med våre kollegaer med lærer fra Universitetet i Oslo. Også dette uten å forlate flotte Tromsø. Takket være en slike grenseløse møteplasser kan vi velge å få med oss det meste; møter med samarbeidspartene og kolleger verden over, kurs og konferanser som vi normalt ikke har budsjett eller tid til, og samtidig hente i barnehagen, og eller være hjemme til middag klokka fem! Og vi kan sitte i råd og utvalg mens vi også tar utdannelse fra verdens beste studentsted – din hjemby uansett hvor den ligger i verden. Videomøter over bredbånd er effektivt – det sparer tid, penger og miljø og teknologien kan også underbygge god distriktspolitikk!

©Bladet Tromsø

De er nå helt papirløse! Ifølge sin egen pressemelding GRUS har siden starten i 2005 gitt ut trettito utgaver. Jeg siterer deler av pressemeldingen:

Internetts rolle som den ubestridt enkleste og mest effektive måten å formidle kulturstoff, har gjort at vi har besluttet å legge ned papirutgaven av avisen. Målet har alltid vært å fremme det unge, kulturlivet i nord, og belyse dette på en oppløftende måte, i en tid hvor kultursaker i lokalavisene betegnes av store bilder, dårlige ordspill og tabloid vinkling, har vi i GRUS prøvd å gå i dybden i våre fremstillinger av sakene våre. Hoveddelen av bidragene vi opp gjennom tiden har fått til avisa vår, har vært skrevet og gjort av rivillige. For en håndfull har GRUS vært god journalistisk og kreativ trening. Disse har tatt hobbyen videre og jobber nå i noen av landets største aviser. Dette er vi stolte av.

Og jeg, som har fått lov til å følge Grus delvis fra innsiden nesten hele produksjonsperioden, synes dette er ganske så spennende nyheter. Ikke at papirnyheter som sådan nødvendigvis skal bort, men at sånne som GRUS med tydelig målgruppe og ny enda tidligere mål, klarer å være så viktig for kulturlivet i vår region. Heia GRUS og heia Daniel Andersson for hans alltid så store engasjement og store ideer – som gjennomføres med stil.

Trenger du noen til mediemonitorering? Noen til å publisere aktivt og skape dialog i de sosiale medier? Ring Daniel!

Jeg sitter i mitt søte lille hjem og lyser opp nabolaget av stolthet. Hele Bjerkaker kan nok se meg nå! Min kjære venninne og supre tidligere kollega ble idag lansert som en av mange flotte kvinner i regjeringens kvinnepanel. Audun Lysbakken etablerte nemlig i dag Kvinnepanelet 2010, og Ragnhild Dalheim Eriksen fikk et velfortjent og viktig sete her (tredje fra venstre på bildet nedenfor). Tenk, for en mulighet! Å, jeg er altså så stolt og gleder meg til å se hva denne kvinne kan få til  – hun bruker alltid sine muligheter vel!

– Jeg ønsker en ny og vitaliserende debatt om likestilling. Målsettingen med panelet er å få innspill, engasjere og sette dagsorden i forhold til dagens likestillingspolitiske utfordringer. Ikke minst håper jeg å engasjere dagens unge, og trekke debatten inn på arenaer der man kanskje ikke har diskutert likestilling tidligere, sier barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken i en pressemelding idag.

Lysbakken presenterer kvinnepanelet. Foto: Berit Roald/Scanpix

Kvinnepanelet hadde sitt første møte i dag, og Ragnhild lyste nok opp gruppen som alltid – også litt fordi hun stolt bar sin kofte på møtet. Kvinnepanelet består av 31 kjente og ukjente kvinner – representert ved ulike samfunnsgrupper, yrkesgrupper, aldersgrupper, erfaringer og etnisiteter. Panelet skal virke over et halvt år, fram til sommeren.

Kvinnepanelet ble i dag etablert av Barne-, Likestillings- og inkluderingsministeren, men skal for øvrig jobbe uavhengig. Panelet får ikke noe ferdig definert mandat men skal arbeide med dagens likestillingsutfordringer og komme med konstruktive innspill til statsråden. Lykke til, damer!

Hva man gjør på en litt grå søndag her i huset? Prøver nye ting, selvsagt!  Med litt hell lå det akkurat nok lammecarrè i frysern igår, så den lå nytint og klar og venta på oss. Og siden det er søndag, blir det tilbehør som røstipotet. (Røsti er en tradisjonsrik rett fra Sveits, og passer ypperlig til stekte kjøtt- og fiskeretter. Og siden vi akkurat smakte denne poteten i sitt hjemland, vet vi det er godt.) Igår ble en deilig Ripasso åpnet, så den fullføres med nytelse idag. Mmmums!

Nå står maten i ovnen og jeg taster ut det jeg har gjort. Håper det blir like godt som det smaker!

RØSTIPOTETER

Porsjoner: Akkurat litt for mye for to voksne mennesker dagen derpå

2 stk. mellomstore, kokte potet

4 stk. mellomstore, rå potet

1 stk. gulrot (kan erstattes med kålrot eller knollselleri)

litt salt og pepper

Kok litt mindre enn halvparten av potetene og skrell og riv alle, før massen blandes med rotfrukt, salt og pepper. Klem massen sammen til 4-6 jevnstore flate kaker og stek de gyldne på svak varme. 5 minutter på hver side bør holde. Allerede nå begynner huset å lukte søndagsmiddag!

LAMMECARRÈ

Jeg lånte deler av denne oppskriften: Renskjær bein for hinner. Stek lammecarreen i en varm panne sammen med hele hvitløksfedd og rosmarin. Smak til med salt og pepper. Deretter etterstekes lammecarrèen i ovn på 170 grader i 10 min; så skal den hvile i 15 minutter. Del opp i delikate stykker og vips så er en sjeldent god middag klar til servering!

Mitt kamera ligger trygt på jobb, så matprat får illustrere herligheten idag.

Imorgen er det en uke siden jeg sist satt i en kinosal med tankene godt planta i noen andres skapte verden. Å få drømme seg bort er viktig, og av og til litt tungt for kropp og sjel, så etter 17 filmer på kort tid (innimellom jobb og annet som må til) så var det nok impulser samlet sammen i hodet mitt. Denne TIFF-uken var det ikke en eneste film som var langtekkelig, og dermed ble det til at jeg så hver eneste film fra start til slutt. Ja, det har hendt at jeg har sneket meg ut av litt for spesielle filmer i kinomørket, men altså ikke denne gangen. Siden vi var på reise under billettslipp ble det til at jeg, som ikke var i jobbmøter men på kafè, satte meg inn i programmet på forhånd, og samber fikk med seg nøyaktig samme filmer som meg bortsett fra èn. Derfor anbefales hans, som alltid, fascinerende sammendrag av filmene.

Takk for årets filmer, TIFF, og takk for alle de herlige stundene rundt om på byens kafeer. Håper alle i hele verden skjønner at Tromsø virkelig er stedet man bør være, spesielt under TIFF! Og takk, Fotodama, for alle flotte bilder:

ENGLISH TEXT: See, I do listen to you guys! I will try writing at least parts of my text in English as well:-)

Today, I wanted to write about Tromsø International Film Festival. This because tomorrow it will be been one  week since I last sat in a theater with my  mind in a world someone else has created for me.This year, I managed to only take one day off but still see 17 films and hang out quite a bit with these wonderful people in Tromsø. In fact, last year, my journalist-friend Olaf named TIFF the coolest festival he had been to. Let me quote some of his writings:

It’s on the same latitude as Siberia, around a fifth of its population consists of students, and when the sun goes down there on 21 November it doesn’t rise above the horizon for two months. More importantly, the Norwegian city of Tromsø, is home to the Tromsø International Film Festival (TIFF), which took place this month amid blizzards, 21 hours of darkness per day and probably the best beer in the Nordic territory.
(…) These not only take place in centrally located cinemas, but also in the city’s main hospital, the local prison and on an outdoor screen in the main square. And while it boasts a full line-up of industry seminars and events, 98 per cent of TIFF’s audience is made up of film-hungry members of the public.

Thank you for this year’s films, TIFF, and thanks for all the wonderful memoroes from Tromsø’s many cafes. I hope everyone in the world understands that Tromsø  really the place to be, especially during  TIFF!

Så var den lange, deilige vinteruke endelig her! Uka der sola kanskje viser sitt livsgivende lys, og uka der Tromsø Internasjonale Filmfestival foregår. I år som de to siste årene har jeg bidratt med det jeg visstnok kan best, mine skriftlige ord og en liten dose engasjement. Denne runden ble det med en gledens enquet om kjente og kjære festivalgåeres beste TIFF-minne i ære av festivalens jubileum: det er 20 år siden noen flotte ildsjeler stablet på plass verdens første TIFF!

Bildet over er tatt av superfotografen Ingun A. Mæhlum, bildet under er lånt fra TIFFs 2008-arkiv:

Her er noen smakebiter fra de herlige TIFF-minnene du kan lese om i festivalavisen:

Nils Gaup

Filmskaper

Mitt beste minne er jo selvsagt fra premiéren på Kautokeinoopprøret i januar 2008, og mottakelsen med stående applaus og alt det som skjedde den dagen. Men jeg husker også den første TIFF-festivalen; da var jeg i Tromsø for å sette opp et teaterstykke på HT, og jeg satt sammen med daværende festivalsjef mens han fortalte meg visjonen han hadde for festivalen; et fint minne med tanke på hva det ble til! Og så husker jeg alle filmene jeg har sett, som jeg aldri ville ha sett, hvis det ikke var for TIFF.

Ole Giæver

Filmskaper og fast deltaker siden 1996. Har sett gjennomsnittlig 12-15 filmer hvert år.

Mitt beste TIFF-minne er fra 2004: Jeg sto utenfor hovedinngangen på kulturhuset og så film på lerretet som var spent opp der, da noen skuespillere fra HT kom ut fra prøver. Jeg snudde meg rundt og så ei ung, fantastisk vakker jente som nettopp var blitt ansatt, og tenkte at hun må jeg bli kjent med. Vi har nå vært sammen i over fem år, fått en nydelig sønn og har laget flere filmer sammen.

Elisabeth Rasmussen

5 år i TIFF-staben, sist i 2008

Mitt beste festivalminne må være fra 2006, da jeg var gjestekontakt for Algimantas Puipa, regissøren av den Litauiske filmen Forests of the Gods. Han var en forsagt mann som ikke utrykte seg noe særlig, samt at han bare snakket litauisk og russisk. Da vi den iskalde og stjerneklare januarkvelden kom gående bort til Verdensteatret for den første visningen av filmen hans, så vi på avstand at det sto masse mennesker utenfor. Da vi kom nærmere så vi at de sto i kø. Algimantas ba meg spørre hvorfor de sto der, og de svarte at de skulle se Forests of the Gods. Tårene begynte å trille nedover kinnene hans, og de ellers så triste blå øynene hans lyste bestyrtet. Etter filmen røyste alle seg og klappet, og den sky litaueren smilte for første gang under festivalen.

Bjørn H. Larssen

Journalist i Nordlys og første journalist til å skrive om TIFF. Noen sinne!

– Jeg fikk nyheten (om at TIFF skulle bli til) hos Hans Henrik Berg og daværende styreleder i Tromsø kino, Kari Drecker under filmfestivalen i Haugesund året før den første festivalen ble arrangert. Jeg har dekket samtlige TIFF for Nordlys unntatt en; Da ble jeg akuttinnlagt på UNN. Det store oppslaget det året var at filmimportørene boikottet festivalen. De har jo nå heldigvis skiftet mening. Mitt beste festivalminne var da Knut Erik Jensens film “Heftig og begeistret” hadde premiere og latteren i salen underveis sammen med applaus og stående trampeklapp etter forestillingen. Da var det deilig å konstatere at vi her nord kan både lage film som begeistrer og arrangerer festival som begeistrer.

Marit Garfjeld

Festivalgjenger siden 1996, frivillig siden 1998

Mitt beste fetivalminne er fra dne gangen jeg hadde gjesteansvar for regissøren av filmen Stillheten mellom to tanker, Babak Payami. Han var en herlig gjest i 2004 og et morsomt festivalminne. Bahman viste seg å være en svært reflektert, poesielskende iraner som ikke ville være med på aktivitetene vi hadde laget for gjestene. Han hadde et stort ønske om å se litt av det ekte Tromsø, så jeg tok ham med i bilen, vi kjørte litt rundt og så på bydeler og nordlyset, og til slutt endte opp hjemme i stua hos mamma, i et rekkehus i Kroken… Der fikk han servert hjemmelagde lefser, smultringer, kaffe – og gleden over å komme på besøk til et ekte norsk hjem der mammaen ikke engang snakket engelsk var stort for ham – han tindret da vi takket for oss og dro tilbake til byen, og nevnte lefsene og mamma mange ganger før han satte seg på flyet fra Tromsø.

Michael Albright

Filmskaper

Mite beste TIFF-minner er da vi fikk se ser midnattsvisningen av Who Wants to Shoot Jesse, da jeg spiste reker med Luigi Falorni, fikk henge sammen med Martha og Hermann, hundekjøring under nordlyset med Allana Noyes, og selvsagt da vi så vår Sonic Youth-film “Sleeping Nights Awake” på min fødselsdag, ute, midt på ettermiddagen, i mørket. Det er klart at de stille barna i gule refelksvester som sitter på bønneposer i iskaldt vær ser og ser tsjekkiske animasjonsfilmer også skiller seg ut, den fallende snøen, det iskalde gatene, og et gjør også det å få heng med det fantastiske personalet som jobber hardt for å gjøre TIFF min favoritt-filmfestival.

Takk, Ingun, for at du foreviget barnas utekino i 2009:

Her er min filmplan, håper jeg får se disse pluss enda noen til:

I år tar jeg kun fri fra jobb fredagen under TIFF og dermed blir det ikke enorme mengder film, men sammenliknet med i fjor blir det 1000% mer da jeg løp rndt og passet på alle de flotte internasjonale journalistene da og fikk med meg et minimum av filmer.

mandag 18

20.15: the girlfriend experience (HT)

tirsdag 19

17.30: The Door

20.00: the most dangerous man in … (VT)

onsdag 20

18.00: tambourine. drum (Fokus)

20.00: Crazy Heart (Fokus)

torsdag 21

djevelens trekkspill 1530

20.15: A single man

fredag 22

13.00: 10 to 11 (Fokus)

15.30: for a moment, freedom (Fokus)

20.00: the road (Fokus)

lørdag 23

13.30: disco and atomic war (VT)

15.00: mitt liv med en idiot (KH)

22.45: Humpday

søndag 24

13.15: Me and Orson Welles

15.45: alle andre.

Alternative filmer (siden jeg som akkreditert må hente ut filmene dag for dag og TIFF beklageligvis også har problemer med sitt billettsystem gjennom Billetten AS i år igjen, har jeg altså et plan B):

Mandag:

Optical Illusions, F2 – 17.45

Pappa kom hem, VT – 20.30

Tirsdag:

The Door, KH – 17.30

Onsdag:

The Little One, F2 – 20.00

Fredag:

Sensommerlunsj i Roma, F1 – 13.45

Lørdag:

The House of Branching Love, KH – 20.00

Søndag:

Hipsters, VT – 20.00

Nerden inni magen sa at jeg skulle leke med med CS4-pakken min denne lørdagskvelden, selv om sosiale aktiviteter stod på agendaen. Og så ramlet jeg innom en helt fantastisk Brasiliansers design som jeg gjerne vil bruke til flere av mine jobbeting. Her kan du kjøpe noe av det flotte han har laget. Resten av dette innlegget er klippet og modifisert fra designerens hjemmeside – på god nynorsk:

LittleLion Studio is a small shop specialized in designing vector art and illustrations for a wide array of applications, from the textile industry with focus on children’s apparel to both, print and online advertisement campaigns. Leonardo Côrtes, head of LittleLion Studio, was born in Brazil where he graduated with honors in Business Administration and held his Post-Grad in IT Management. After accumulating many years in the management side of things at the frantic Internet and Software Localization markets, including experiences in Brazil, Chile and the United States, he shifted focus onto quality of life, bringing work home. In 2007, already living in Canada and with greater professional freedom, he almost accidently discovered and decided to try the Microstock market.