Med Samboer mye på reise, blir man fort lei av å lage/spise mat alene, og her i huset blir det lite grab-n-go. Idag blir det derimot sushi for 1 på meg, og laksen ligger i frysern og godgjør seg mens jeg straks hiver meg ut i lysløypa en tur. Risen, avokadoen, guleroten, crabsticksene, tangen, wasabien, rullematta og soyasausen trenger jeg ikke røre før middag skal ekspederes 45 minuter senere. Det er særdeles lite arbeid for å få til denne, en av mine absolutte favoritter, til. Eksportutvalget for fisk (EFF), nesten min nærmeste nabo, kan triksene vi alle kan lære av. Bor du i Oslo kan du alternativt hente min favoritt-sushi fra  Alex Sushi. Det er kanskje viktig å påpeke at kvelden skal fylles med gode venner og noen små dråper cava, og da finnes det ikke bedre mat i magen enn sushi!

Bildet er henta fra KK sin fine guide til sushilaging.

RSS-leseren min forer meg daglig med med de nyeste møblene, klærne, musikken, ideene….og idag tenkte jeg dele med meg to av gullkornene:

• Playmedesign skriver idag om..vel…kreative fargestifter! Me want:-)

• Ola og Kari har definitivt mange kule designelementer for et kreativt hjem de også. Ikke så verst interaktiv design heller!

Jeg har riktig nok levert en reportasje fra SXSWi til Dagbladet, men ellers ikke bidratt aktivt for dette mediehuset. Idag fikk jeg en lattermild telefon fra min mor, som satt og så på et velkjent bilde i dagens Magasinet. Vår russetid, ti år siden denne mai, var mye preget av en ikke så ukjent klassekamerat ved navn Lene “Marlin” Pedersen. Det ble mange møter med store kameraer, så russetogets moroheter fikk utebli til fordel for at Lene faktisk skulle få være med. Vi tøffet oss med vannpistoler for å fjerne uønskede fotografer, samt gjemte Lene i en søppelsekk midt i mellom to andre jenter som også fikk hver sin søppelsekk. Jeg gikk foran med et forsøksvis forledende skilt der det sto “GJETT HVEM SOM ER LENE MARLIN” og dette ble mitt første og eneste møte med førstesidene til rikspressen og magasinet som alle kjenner innholdet i men ikke leser, nemlig Se og Hør. Det morsome med dagens republisering av våre gamle minner, er at Lene selv er godt plassert i en av bussene på slutten av toget når dette bildet er tatt! Idag spredte jeg til klassekamarater, og i så måte har vi alle bidratt til mersalg av dagens avis, takket være bildet av oss!

Ute skinner sola….dog over et ekstremt vinterlig landskap. Alikevel sies det at sommern starter førstkommende søndag. Siden jeg har så utrulig mange lesere og denne bloggen er et seriøst oppslagsverk, kan jeg i tillegg informere om at «offisielle» sommer blir innledet natt til søndag 29. mars klokka 02.00. Da skal klokka stilles én time fram. Datoen husker jeg aldri, men i USA sier de “spring forward” eller “fall backward” og dermed husker jeg i det minste hvilken vei klokka skal stilles.

Jeg leser de fleste bøker som kommer min vei, med unntak fra krim av alle slag, men har hatt en forferdelig lesetørke det siste halve året. Så lå den der, denne anonyme pocketen på Ark, og bydde seg frem. Og vips er jeg bitt av lesebasillen igjen, også dette takket være den ikke så ukjente forfatteren Barack Hussein Obama. Dette var riktignok ikke den boka han ga ut under presidentvalget, men den han skrev for noen år siden om bragder han så seg svært fornøyd med, men ikke kunne ane at enda større ting skulle skje. Det er rett og slett litt kult å lese ord som selveste Obama skrev for mange år siden, en mann man skulle komme til å heie på og så stemme på som USAs 44 president.

Dreams from my father er en selvbiografi om hans liv før hans politiske karriere startet og er en følelsesmessig reise etter den identiteten han har vært på jakt etter hele sitt liv. Det høres ut som plottet til en billig filmproduksjon, men det er det ikke. Dette er en sprudlende fortelling om en forvirret gutt som vi alle på en eller annen måte kan kjenne oss igjen i. Obama er en forteller, en kommunikatør, en verdenskjenner. Det blir spennende å lese hans neste bok, The Audacity of Hope.

På nesten sytti grader nord mellom skjærgård, fjorder og spisse alpetopper ligger Nord-Norges hovedstad. Fjellheisen er ofte starpunktet for tilreisende. I min tidligere jobb var jeg så heldig å få skrive både korte og lange tekster, denne til et snertent lite utelivsmagasin for Utelivsbyen.

Det er vår og sola varmer lunt opp vognhuset vi befinner oss i. Heisen trekkes sakte og behagelig opp fra bakkenivå og opp på toppen av Storsteinen. Et dunk senere og vi trasker opp den lange trappen som tar oss inn i fjellheiskafeen eller ut på platået der vi først møter den overveldende utsikten. Foran oss har vi fjorder, øyer og fortryllende hvite fjelltopper, bak oss et fjellandskap som bare venter på å besøkes. Et forsøk på å ta et dypt åndedrag stoppes lett av forbauselsen over hvor enkel og vakker verden rundt oss er. Samt at det tar under ti minutter fra bykjernen og opp på fjellet.

Appetittvekkende utsikt

Er man på fjellet må man ha niste. Heldigvis finner vi rykende fersk kaffe og myke vafler med både rømme og syltetøy i kafeen. En søt symbiose av utenlandske turister og ekte Tromsøværinger fyller lokalet der peisen er fyrt opp. Selv med en steikende nordnorsk sol er det ikke mange grader ute, og den ekstra genseren og hanskene kommer godt med idet vi spaserer litt oppover fjellsiden.  Fra vårt fugleperspektiv ser vi rett ned på den kritthvite Ishavskatedralen og dens nabo Tromsøbrua som knytter byens sentrum på sørøstsida av denne lave øya til Tromsdalens beboere.

Eventyrlige muligheter

Lyset, temperaturen og folkelivet i Tromsø skifter fortere enn man rekker å skifte fra badetøy til anorakk. Derfor myldrer det av eventyrlystne mennesker her, gjerne med et par ski under armen i bar overkropp så sent som ut i mai måned. Vi må ned fra vårt skuested og inn i den myldrende bykjernen for å treffe de fargerike menneskene og lukte på bylivet rundt de forskjellige kaiene, farget av de gneldrende måkene som hungrer etter mat.  Nordlendingene er forbausende høyrøstede og gjestfrie, og de fleste deltar aktivt i byens kulturbegivenheter om vinteren når det er mørkt og om sommeren når sola aldri går ned.

Velfylte uteplasser

Heisen tar oss trygt ned på bakkenivå igjen, og den kvarterlange spaserturen over Tromsøbrua vekker ny appetitt i våre nysgjerrige mager. Fisk eller kjøtt, enkelt eller eksklusivt er viktige spørsmål vi må ta stilling til mens vi beveger oss inn i storgaten og alle serveringsstedene. I dag har byen plass til over 20.000 mennesker i barer, nattklubber og restauranter. Året rundt. Det er ikke lenge til sommeren, og bygatene vrimler av våryre feststemte mennesker i alle aldere. Vi lander oss et bord på den tradisjonsrike Tromsørestauranten Peppermøllen. Respekten for tradisjonene sitter dypt. Her nyter gjestene den evig populære marulken og husets pepperstek. Tungene våre danser i takt med innføringen av de forskjellige nordnorske smakene, selvsagt avtoppet av øl fra verdens nordligste bryggeri. Idet vi takker for oss og beveger oss mot søvnens verden, ser vi opp på Storsteinen og den glødende fjellheiskafeen. Enten vi står nedenfor og ser opp, eller ovenfra og ser opp, er Fjellheisen den naturlige måten å oppleve hverdagen i Nordens Paris.

Bildene er tatt  av den fantastiske Rune S. Bertinussen fra en reprtasjetur på Fjellheisen i Tromsø.

Først ble gruvedriften snudd fra å være statlig millionsluk til lønnsom bedrift. Nå forsøker flammene å gjøre kål på suksessen. Men de vet ikke hvem de bryner seg på. Møt snuoperasjonen selv: Robert Hermansen.

De kommer hverandre i møte, tåka som klasker dovent ned i fjelltoppen og røyken fra gruvebrannen fire kilometer inne fjellet. Robert Hermansen er like imøtekommende der han hilser blidt før han lokalkjent svinser inn i den langstrakte brakkeriggen. I sitt kongedømme på Sveagruvene har han med seg en ledelse på 17, pluss 250 erfarne gruvearbeidere. Og med stolthet for jobben og trygghet på kompetansen, har han satt et veldig vanskelig mål for arbeidsplassen: Å være verdens beste!

– Jeg vokste opp med fire søsken, mor og far på ett rom og kjøkken. Selv om det var trangt og vi bare hadde jordgulv, manglet vi ingen ting. Derimot lærte vi fort verdien av en god utdannelse og hardt arbeid, sier han i det han lar de isblå øyne vandre over det arktiske svalbardlandskapet.

Omstillinger

Siden 2001 har verdens mest lønnsomme, og Europas mest effektive, kullgruve bygd seg opp.

– Vi ønsker å drive en bedrift der alle ansatte er trygge på seg selv, sine medarbeidere, og ledelsen. Det gjør sitt til at de føler seg trygge på fremtiden. Tidligere var det en årlig venting på å se om staten skulle drive driften i gruvene videre. Nå har vi sørget for mer stabile stillinger, noe som igjen har ført til økt effektivitet, forteller han.

Og omstillingen var godt planlagt, etter mange år med styreverv i bedriften, der han lærte av andres mislykkede omstillingsforsøk.

– Jeg hadde allerede vært styreleder i flere år, og jeg visste godt hvilke planer jeg hadde da jeg tok over. For meg var det viktig å sørge for den beste teknologien som fantes, og rikelig med egenkapital. Det var selvfølgelig ikke mange som trodde det var mulig, men jeg kjente ansiktene, og de kjente meg. De som ikke fulgte våre planer, valgte å slutte her i bedriften. Men de forble gode venner, og i ettertid har jeg bare fått positiv respons. Men han ser ikke poenget i å konkurranseutsette alle bedrifter til enhver pris.

– Dersom bedriften er best på det den gjør, bør den fortsette som før. Derimot er det jo ingen grunn til at en offentlig bedrift skal ha problemer med å følge resten av samfunnet, og da kan det være nødvendig å revurdere måten bedriften drives på, sier han bestemt.

Ulykker

De mørke avskårne fjelltoppene flørter med den blågråe overgangen mellom himmel og hav. Bare snøen som pudrer landskapet klarer å holde dem atskilt. Men de ytre omgivelsene skjuler en stygg mørk brann fire kilometer inn i fjellet. Brannen som brøt ut i Sveagruven lørdag 30. juli har rystet hele samfunnet på Svalbard. Gruven ligger 78 grader nord, en 15 minutters flytur sørøst for Longyearbyen.

– I sommer har vi opplevd et dødsfall og en stor gruvebrann. Det er klart dette påvirker oss alle, men vi viser hverandre varme, entusiasme og arbeidsstøtte. Vi er stolte av det vi gjør, og selv om alt dette var et kraftig tilbakesteg er det bare å starte på igjen, sier Hermansen.

For denne direktøren kan kunsten å slappe av selv om det blåser. Og brenner.

– Jeg skaffer meg oversikt på to forskjellige måter. Jeg leser mye skjønnlitteratur. Det er en måte å skaffe tilgang på uendelig masse livserfaring fra andre, det er spennende, og engasjerende.

Det gjør at selv det som kjennes vanskelig i øyeblikket, føles overkommelig og ikke lenger umulig. Å være aktiv i idrett er også kjempeviktig: Det skaper avstand og overblikk. Bare det å stå på en fjelltopp og se deg tilbake etter en varm eller kald løpetur, gjør at alt med ett føles så mye lettere å håndtere.

Åpen

Og det er nettopp derfor han bor her i isødet: Kameratskapet, de ekstreme turmulighetene og samfunnet som helhet i Longyearbyen, der han har leiligheten sin. Men nå er det flere uker siden han var der sist. Allikevel er døra alltid ulåst både der og i bilene. Han stoler på folk.

– Jeg leder mine ansatte ved å vise tillit. En god regel er også at en må være ærlig, og innrømme når en har tatt feil. Ofte bør også den som har høyest rang be om unnskyldning! sier Hermansen.

Arbeidsmiljøet er i aller høyeste grad mannsdominert, men i ledergruppa på åtte er fem kvinner.

– De eter seg jo inn over alt her i verden, og de setter absolutt positivt preg på bedriften som helhet. Det handler ikke om tunge løft her, men kunnskap og personligheter som passer sammen, smiler han. Gjennom erfaring leder han ikke bedriften ovenfra og ned. Han prøver å henge med gutta i gruva minst en halvtime daglig.

– Det er helt nødvendig for meg som leder. Du må synes, for det gir en viss stimuli ute på arbeidsplassen når en hilser på folk. Jeg får selvsagt slengt kommentarer som «hva faen gjør du her nå da?», hvilket som oversatt betyr «jeg er så glad for å se deg»!

Kultur

Lite tyder på at kommunikasjonsstilen har endret seg de siste årene. Det har heller ikke samholdet i gruva.

– Vi legger vekt på kulturen i bedriften. Blant annet så gir vi ut flere bøker årlig med historier fra bedriftens levetid. Vi legger også vekt på høy kunnskap når vi ansetter folk. Dette har ført til at hver enkelt arbeider er spesialist på sitt område, og er stolte av det de gjør. Men kulturen er ikke bare bedriftens historie, den er også noe de deler. Samholdet i Svea bærer preg av at de alle vet hva det er å vinne, og å tape. Og selv etter en hel uke med jobb i gruvene, møtes de på stambaren i Longyearbyen for å være sammen litt til.

– Se deg rundt! Det brenner inne i fjellet, men alle er avslappet! Vi har lært oss kunsten å slappe av, at det ikke hjelper å  løpe fra brannen. Eller omstillingene!

 

Denne saken stod på trykk i magasinet Enter høsten 2005.

Utgiver: Umoe iTet AS, totalleverandør av IT-tjenester.  Enter skal være et spennende reportasjemagasin for næringslivet i Nord-Norge, og gjøre sitt for å holde den nordnorske identiteten levende.Umoe iTet er tydelig avsender av Enter, men har ikke nødvendigvis noen sentral posisjon i reportasjene. Likevel er Enter en effektiv kanal for umoe iTet: Gjennom reportasjemagasinet som favner næringslivet i hele Nord-Norge, demonstrerer iTet sin ambisjon om å være totalleverandør for hele landsdelen.