Mars 2007 tilbragte jeg noen spesielle dager i Texas. Siden de seks universitetsårene mine var i nabostaten Oklahoma, ble Texas besøkt både titt og ofte da også, ble det som en liten hjemkomst. Samtidig fikk jeg æren av å “vise” en ekte norsk Samboer hvordan livet i den delen av verden kan foregå….eller kanskje enkelte dager kan foregå! Det hører også med til historien at vi hadde som mål om å spise kjøtt til hvert måltid (ingen av oss er vegitarianere, men fisk og kylling står nok mist like ofte på menyen her i huset som kjøtt).

Delstaten Texas har ekte cowboyer og indianere, frodig natur supplert med kjedelige motorveier omgitt av enda gråere rabatter. Bli med på Grayhoundtur fra San Antonio til Austin!

–  Where are ya`ll from?, nærmest hyler den eldre bagasjeansvarlige på Grayhoundstasjonen. – Oh, Norway? Comprende? Good place, good place. Han peker oss i retning San Antonios vannfylte sentrum der den lange kanalen er kledd på hver side av sin helt egne gågate, komplettert med åpne restauranter og elegante høyreiste bygninger. Hotellet vi fikk anbefalt ligger øverst i kanalgaten, og vi velger å spasere opp fra Grayhoundstasjonen. Det tar fem minutter. I San Antonio ligger det meste innen et steinkasts rekkevidde, men mange velger å ringe taxi.

– Selv om du velger taxi som transportmiddel koster det aldri mer enn fem dollar turen, forteller resepsjonisten vår. De fleste hotellene har vanntaxier siden de ligger ved eller nært kanalen. Men dersom dere vil spasere, så gjør det langs kanalen.

The Alamo. San Antonio er kanskje mest kjent for festningen der slaget ved Alamo stod. I dag er plassen omkranset av grønt gress, frodige trær, blomstrende busker og fargerike blomsterbed som lever i søt symbiose med eksotiske fisker i vannansamlinger rundt historieinteresserte turister i hopetall.  Her kan man velge mellom å bli med på en guidet tur eller lese seg frem på sirlige turistplakater med lydeffekter og fortellerstemme.

– Slaget var mellom Mexico og opprørske texanske styrker ved Alamo misjonsstasjon tidlig i 1836, og den tretten dager lange beleiringen endte 6. mars med erobringen av misjonsstasjonen og nesten alle de texanske forsvarerne døde med unntak av noen få slaver, kvinner og barn, hører vi at guiden forteller en ivrig gruppe amerikanske turister. Mange har selvsagt allerede raidet giftshoppen og anskaffet seg matchende t-skjorter og hodeplagg.

Over gaten for The Alamo ligger byens kjøpesenter. På The River Center kan man danse fra butikk til butikk i et nedkjølt butikksenter, som selvsagt både er omkranset og gjennomboret av riwerwalken.

Deler gjerne med seg. Studenter og pensjonister utgjør store deler av befolkningen, og sistnevnte er resterende garde av oljerike familier.

– Det er alltid mye turister og festklare studenter her, og de vi deler gjerne byen vår med dere, sier en Q-tip liknende dame i førtiårene med platinablondt hår, små hvite joggesko og trangt magebelte over de steinvaska jeansene. Hun forteller også stolt til alle som spaserer forbi at hun har posert i Playboy.

Idet vi tasser nedover langs kanalen lar vi de vinterherda tærne sprelle luftig i åpne sandalene, med en kaffe fra Starbucks i den ene hånda og en bag med bok og pledd i den andre. I San Antonio kan vi spasere oss gjennom byen og nyte fritt de grøntarealer som smyger seg inn i hver solkrok, noe som ikke er helt vanlig i andre amerikanske byer.

Det lukter av tacos og søte frukter i kvartalene sør for riverwalken. Med stor andel meksikanske innbyggere er matkulturen påvirket deretter. En lystig kelner møter oss med åpne armer på El Mirador, en restaurant like ved kunstnergaten LaVilita.

– Velkommen til byens beste restaurant, sier han og setter frem salsa og maischips før han henter dagens lunsjmeny.

– Vi vinner premier i hytt og pine for vår gode mat, sier han selvsikkert når han kommer tilbake.

Velkrydrede kjøttretter med bønner og ris er det mangfold av, og de friterte maischipsene en selvsagt følgesvenn på alle spisesteder til billig importøl og ubeskjedne tequilafylte drinker, fra lunsjtider til seint på festglade kvelder. Da våkner byen opp fra sin varme dvale og tryller seg inn i natten med et voldsomt lydnivå. Her synger ultraamerikanske Garth Brooks av full hals mens fargesprakende meksikanske trubadurer sirkulerer konkurrerende langs elvebreddens restauranter.

Behagelig busstur. San Antonios myldrende sentrumsgater står i stor kontrast til Austins tomme bykjerne. Det tar kun 40 minutter med Grayhoundbussen å bevege seg mellom de to byene, langs sirlige motorveier atskilt kun av gråbrune rabatter og stusselige boligstrøk. Og ryktene om skitne avklimatiserte Grayhoundbusser viser seg å være oppspinn; gode komfortable seter, store vinduer og hyggelige medpassasjerer er forbausende sant.

– Moren min bor midt imellom San Antonio og Austin, og selv om vi bor i Nord-Texas reiser vi alltid med buss for å besøke henne. Mest fordi jeg har flyskrekk, men også fordi det er en fin tur, forteller moren til to jenter i rosa plysjpysjer.  De gjesper og tar seg til øynene idet de nærmer seg stoppestedet.

Rolige gater på dagtid. Busstasjonen i Austin ligger like utenfor bykjernen. Austin er en sovende by på dagtid, og gatene preges av tomme benker og mange forretningsmennesker som bærer på kaffe og avis. Alle beveger seg i en retning: Til eller fra The State Capitol der Texasguvernøren sitter. Gatenettet er enkelt å navigere seg etter, der de er nummerert fra øst til vest og oppkaldt etter elver fra nord til sør. 2nd street kjæler med Town Lake som minner mer om en lang og uformelig elv som deler byen i to, og berømmelige 6th street ligger altså fire kvartal nordover. Også denne gaten er stille og grå på dagtid. Men så er det middagstider og familier og studenter tar seg inn til sentrum. De tidligere gråe gatene er nå mørke og pulserende med opplyste gatelykter og store avsperringer for biler.

Folkemylder på kveldstid.

– Vi som bor her spiser nesten bare ute, og der er mye forskjellig å velge mellom her. Men ingen kan komme til Austin uten å ha spist på Chue’s. Der serverer de sterk salsa og gigantiske porsjoner av ekte Tex-Mex toppet med store tequila-baserte drinker med store sugerør, forteller en sporty dame som mater ender ved Town Lakes vårlige Zilker Park like utenfor Austins bykjerne.

Selvsagt testes både denne plassen og en svært liten brøkdel av de andre spisestedene. Her er nemlig over 200 spise- og uteplasser å velge mellom. Austin kalles for Musikk Capital of the US på grunn av alle sine uteplasser med livemusikk året rundt. Også kanskje at verdens største musikkfestival og bransjetreff går av stabelen i mars hvert år; et By:Larm på steroider. Det kryr av ivrige rockere og musikkglade øldrikkere i hver krik og krok. De utrolige 1200 bandene spiller konserter i samtlige barer, på tak, i bakgårder, på gata og sikkert mange andre steder vi ikke klarer å ta riktig med oss. Austin by night er rett og slett helt Texas.

Bilde tatt på vei inn i Austin by,

I anledning 25-årsjubileumet til Bellona, publiserer jeg en sak skrevet våren 2007.

Miljøforkjemper på nye tokter

Han forelska seg så sterkt i havet som guttunge at han tidvis driver miljøstiftelsen Bellona herfra. Fra det flytende distriktskontoret Kallinka.

En brunoransje gummibåt fyker fort inn til kai på Aker Brygge i takt med rådhusklokkene og en vinkende velkjent lys krølltopp kommer til syne på den flørtende fjorden. Frederic Hauge ble tidlig glad i å være på sjøen, og trangen til å være med på noe aktivt førte han til Natur og Ungdom.

– Det var ikke så mye å finne på i Sandefjord for meg. Vi var glade i naturen og løp rundt og sa «kvekk, kvekk min sommerfugl er vekk», sier han mens han smiler lurt og kinnene blir enda litt mer rødblusset enn det havbrisen fikk til på egenhånd.

Utenom det tradisjonelle

Han legger rutinert til ved seilbåten Kallinka, som betyr god seier på gresk. Hun ligger til kais nøyaktig åtte minutter i Hauge-fart fra Aker Brygge.

Bellona eier båten, som er blitt organisasjonens mest populære «distriktskontor». Bellona teller i dag cirka 60 ansatte og har kontorer i fire land.

Hauge etablerte organisasjonen sammen med en gjeng miljøbevisste idealister i 1986. Etter at han selv ble 25 og for gammel til å være med i Natur og Ungdom. Og etter at Greenpeace prøvde å fiske dem opp i sitt garn.

– Det gikk mot slutten i Natur og Ungdom og vi ønsket å gjøre noe utenom det tradisjonelle. Bellona ble til fordi vi var uenige med Greenpeace på et viktig punkt: Er det nok hval så skal vi jo spise den! sier han og forsvinner bortover dekk til tonene av …… Samtalen blir avbrutt av en av de mange inngående mobiltelefonsamtalene.

Selv om Bellona ble stiftet for hele 21 år siden, er frontfiguren Hauge mer i vinden enn noensinne.

– Nå opplever jeg at folk flest vet at vi ikke klatrer i piper iført islendere for moro skyld, og bare tuller med dette miljøvernet. Det er en markant forskjell fra tidligere år da mange lurte på hva denne drivhuseffekten vi snakket om var. Nå vet folk at vi mener alvor, og vil heller ha løsninger fra oss, sier han.

Telefonen ringer igjen, denne gangen er det en henvendelse fra media. Henvendelser han er ekspert på å håndtere.

Mange møter

Hauge forteller at det som er mest frustrerende med jobben havet av henvendelser som han ikke har kapasitet til å ta seg av. Han deltar i møter over hele verden, og mye av de våkne timene går med til rein logistikk.

– På forsommeren i år mottokk vi komplett videokonferanseutstyr til våre kontorer verden over. Bare forrige uke avholdt jeg sju videokonferanser og sparte meg for nesten like mange flyreiser, sier han.

Mindre utslipp av klimagasser og muligheten for flere rutinemøter er resultatet av anskaffelsen.

– Det er dumt at bedrifter kjøper flykvoter for firmaene sine før de tester videokonferanseutstyr, sier han og rister lett på sitt lyse hode mens han fortsetter:

– Når du får personlig forhold til flypersonell og sikkerhetsfolk reiser du kanskje litt for mye. For meg er det viktigere å få en bedrift til å installere videoutstyr enn at privatpersoner ikke skal få fly til Syden.

Familietid

Større mediefokus på klima og miljø har ført til nye typer henvendelser til Hauge.

– Jeg ble for eksempel spurt om å gjennomføre en klimatest på internett. Det var litt spesielt, for den omhandla kun hva du gjorde som privatperson. Jeg har jo nesten ikke privatliv og flyr kun i jobbsammenheng, så jeg bestod den med glans, gliser han.

Medaljens bakside er at jobbreisene sluker mye av fritiden hans. Samboeren og ungene hans ønsker seg sikkert mer tid med pappa. Men hjemmebanen utleverer han aldri i intervjuer.

– Å snakke om familiemedlemmer hjelper ikke miljøkampen. Redusering av firmareiser og anskaffelse av videokonferanseutstyr istedenfor forhåndskjøp av klimakvoter gjør det, understreker han. Og forventer å bli hørt.

I dag slipper han å klatre i master for å få sine miljøbudskap ut i media. De er på tråden stort sett hele tiden, og lager gjerne store reportasjer basert på Hauges miljøekspertise. Spørsmålet er bare å ha tid nok til alt, men nå er han tilgjengelig selv på den ytterste lille odde gjennom Kallinkas komplette pc-løsning. Selv med familien om bord.

– Jeg er mye ombord i Kallinka. Hele sommerhalvåret seiler vi henne opp og ned langs norskekysten. Det er en fin måte å være synlig på, samtidig som vi er der når det skjer noe, sier Hauge mens han skuer bort på en flåte unge optimistseilere som øver like ved. De er tydelig i ferd med å bli like hekta som miljøforkjemperen en gang ble.

– Da jeg var 11-12 år gammel var jeg så heldig at jeg fikk være med onkelen min på seiltur i Nordland. Jeg ble helt båtfrelst og det har vist seg å bli dyrt og tidkrevende, sier han selvransakende. Men:

– Jeg må være på sjøen, ellers går det bare galt!

Verdens flinkeste og vakreste Anita Arntzen var med på turen med Frederic, og på tur inn til Aker Brygge tok hun dette bildet av underskrevne og intervjuobjektet.

En forsinkelse på 50 timer i et fremmed land som også medfører nye tilknytningsbilletter, tapt arbeidstid og behov for mer penger på stedet, kompenseres med den nette sum av 500,- fra Apollo og et stort manko på mat, drikke og søvn.

PM: 01.12.2009: I dag offentliggjør Bellona 101 løsninger på klimakrisen. Mulighetene og løsningene på klimakrisen finnes, og det er ingen grunn for klimaforhandlerne å ikke enes om en ambisiøs klimaavtale når de møtes i København neste uke. Videokonferanser er en av løsningene.

Tromsø-selskapet Avikom har siden 1999 begrenset folks reisevirksomhet gjennom videokonferanser. Nå er videokonferanser plukket ut som en av 101 løsninger på klimakrisen.

Bellonas 101 løsninger spenner fra teknologiske og politiske til mer hverdagslige løsninger. Felles for løsningene er at de allerede eksisterer, at de til sammen sørger for å redusere CO2-utslippene radikalt og at de snarest bør taes i bruk.

– Bellona presentere 101 løsninger for å vise at løsningene på vår tids største utfordringer finnes – det er bare å ta dem i bruk. Denne kunnskapen bør gjøre det umulig for verdens klimaforhandlere å ikke finne fram til en god og ambisiøs klimaavtale, sier Frederic Hauge, leder i Bellona.

101 i magasin, web og interaktivt databord
”101 løsninger” utgis som magasin og på et interaktivt databord som presenteres for verden på Rådhusplassen i København. Der kan besøkende selv løse klimakrisen.

Magasinet kommer på engelsk og norsk. Den norske utgaven slippes i dag og distribueres gratis gjennom alle landets Rema 1000-butikker, Aftenpostens Innsikt, flere universitet og høyskoler, samt via Bellonas partnerbedrifter. Magasinets engelske versjon distribueres gjennom SAS under hele perioden klimatoppmøtet varer. I tillegg deles den engelske utgaven ut i København under klimatoppmøtet, både på Rådhusplassen og på forhandlingssenteret Bella Center.
Løsningene er også finne på www.101-solutions.org.

Bellona i København
Bellona vil ha et omfattende program med 40-50 såkalte ”side events” på Bella Center i løpet av de to ukene FNs klimatoppmøte varer.

Bellona er offisiell samarbeidspartner med FN og København kommune om arrangementet HopenhagenLIVE – klimatoppmøtets vindu mot verden. Som eneste miljøorganisasjon vil Bellona, i samarbeid med hovedsponsor Statkraft, ha en paviljong i fremtidsbyen HopenhagenLIVE. Paviljongen representerer fremtidsbyens Vitensenter.

Jippi, Tweetie 2 forteller at  jeg er en av de første 900 000 menneskene som registrerte seg på Twitter (mars 2007) og har siden den gang fortsatt å twitre – selv uten mange venner/bekjente i kretsen før Twitter tok seg opp i Norge i år først. Dette er et tema i bloggen idag fordi jeg endelig fikk test-invite til Google wave, og jeg er litt overrasket over hvor mye mer genialt enkle Twitter var for to år siden, men hvor stort Google Wave kan bli. I den anledning publiserer jeg det som skulle bli den første reportasjen på trykk i norsk avis om  Twitter, dette fenomenet som skulle endre pittelitt av hverdagen til så mange andre journalister. 18. mars 2007 var jeg nemlig helfrelst og hadde opplevd følgende:

Oktober 2007 reiste vi charter til Tunisia. Min jomfrucharter og muligens den siste. Jeg skrev denne saken til en målgruppe på 45+ og er svært beskrivende og lite dramatisk. Det ble noen herlige dager med mye sol og mye sand. Afrika må besøkes snart igjen, bare ikke på charter. Legger saken ut fordi jeg fant den da jeg leita etter Texas-saken fra igår, og fordi jeg nå faktisk befinner meg på reise igjen. Jippi!

Pastellfargede bygninger, strender og horisonter blandet med en god dose gjestfrihet har fengslet besøkende i Tunisia i tusenvis av år. De myldrende handelsgatene, friske te-husene og velkrydrede restaurantene er en god bonus til en ferierende nordmann på flukt fra vinterens mulm og mørke.

– Hello! As-alaam!, sier den jasminsprayende vaskedamen Fatima og slår ut med armene. Hun sier “hallo” på et titalls språk til, før hun gjetter at vi er hennes første norske venner. Hun er en forsmak på tunisiere som livnærer seg på ferierende Europeere med lys solslikkende hud og god appetitt.  Uansett hvor i Tunisia man ferdes, anbefales det å gjøre som tunisierne selv; slappe av, gå på kafé, handle i handlegatene og spise på lokale stamsteder.

Gjør som tunisierne selv

Den tredje største byen i Tunisia heter Sousse, og det er her de fleste turistene har sin base. Med rik historie og store hotellområder med beliggenhet midt på landets middelhavskyst er det enkelt å ta seg rundt i landet enten på egenhånd eller med charterbusser. Eller bare å kose seg på en flekk av den uendelig lange strandlinjen med finkornet og oppvarmet sand som sklir like inn i et skvulpende middelhav med behagelig temperatur helt inn i desember.

Spennede handel i medinaene

På høsten og vinteren hender det et det regner eller skyer over noen dager i måneden. Da anbefales en listig shoppingtur i en av de store medinaene, bydeler med tett murbebyggelse i flere nordafrikanske land som ble bygget under den muslimske ekspansjonen på 800-tallet. Medinaen i Sousse er en så godt bevart gammel bydel at den ble utnevnt til verdensarvområde i 1988. Her myldrer det av Tunisiere og litt turister innimellom handlegatene og boligkvartalene. Pruting er et must, og ikke alle synes det er like behagelig at alle selgere maser deg i senk for å handle varer du kanskje ikke akkurat har lyst på. Tasser du inn på en tilfeldig gangvei kan du lett glemme hvilket århundre du befinner deg i, kanskje er du midt i 1001-natteventyret eller i et nymoderne samfunn.

– Madam! Hello! Where are you from? Holland, ja-a?, nærmest roper selger etter selger, mens vi forsiktig spaserer forbi og sier at vi er fra Norge og helst ikke vil kjøpe en tekanne eller mer krydder i dag. Men dette er en del av opplevelsen, selv om man ikke ønsker å handle slik hver dag man er på reise her. Og er du klar for en real handlerunde, er det ikke tvil om at krukker, skinnvarer, smykker, ekte- og uekte merkeklær i de aller nyeste motene befinner seg i de mange butikkene her. Pruting er en kunst, og er du flink vil du kunne handle for 70 % av merkelapprisen.

Spe på med Charter

De fleste reiser til Tunisia på Chartertur, og selv de av oss som helst reiser på egenhånd andre steder i verden, vil tjene både tid og penger på å la charterbyrået ta seg av deler av utflukten. Tunisia er et relativt lite land, og på et-par dager i buss kan man se og oppleve store deler av landets kulturrike begivenheter. For eksempel så reiste vi rundt til Matmatas byer med svale grottebosteder på besøk til en berberfamilie i deres grotte, så på ørkenlandskapet der Star Wars ble spilt inn, red i Sahara på “ørkenens skip” dromedaren, besøkte El Jem som er et romersk amfiteater der Gladiatoren ble spilt inn, og stakk innom Tunisias helligste by Kairouan.

Matmata, som er et av de første stoppene på bussturen, ligger i den sørlige delen av Tunisia. Her graver de ned hjemmene sine med separate huler til kjøkken, bad, soverom og stuer som i vanlige hus. Kontrastene er spennende siden beboerne i dag har innlagt strøm og mobiltelefontilknytning her, men mange blir boende i hulene sine selv om myndighetene har storsatsning på å få folk flest inn i hus i nærheten. Berberne, de første innbyggerne i Tunisia, innrettet seg for flere hundre huler fordi de holder på kulden om sommeren og på varmen om vinteren.

Kjæledyr

– Miaaau! Åtte katter sirkler rundt restaurantbordet og stirrer som bare katter kan. I Tunisia bor det katter i hver krik og hver krok. Enkelte dyr betraktes i islam som urene “najis” og må ikke få adgang til husets inventar. Dette gjelder hunder, griser og rotter, men altså ikke katter. De betraktes nemlig som rene dyr og det er akseptert i følge islam at de bor på samme hus som muslimer bor i. Derfor kryr det av katter i gater, på restauranter og ellers der hvor mennesker også ferdes i Tunisia.

Matfatet

På vår rundtur i Tunisia gikk vi mye etter anbefalte spisesteder siden hotellene kryr over med all-inclusivegjester der du kan forvente god men vanlig kontinentalmat, og på turistplassene vil sikkert få tilpasset den europeiske smaken. Matopplevelsen i Tunisia er en blanding mellom italiensk, arabisk, fransk kokkekunst, og bør sørge for å prøve noen lokale berberspesialiteter.  Det lokale ølet koster litt mer enn maten, og er frisk og ikke særlig sterkt. Tunisia produserer mye vin som bør testes sammen med lokale retter. Matprisene er gunstige og du får eksempelvis en bedre middag med alt tilbehør for godt under hundrelappen.

Allāhu Akbar

– Allāhu Akbar, gud er stor, ljomer det fra bønnetårnet og inn i morgenmørket.

Klokken er kvart på seks og muslimene begynner med dagens første bønn. Muslimske land som Tunisia bærer preg av sin islamske arkitektur og det meste er utformet i tilknytning til moskeen og til graver for hellige personer. Alt dette på en busstur sammen med masse hyggelige mennesker i alle aldre, overnatning på spennende hotell av suverent god standard, og mange nye matretter. ferien er perfekt for ferierende i alle aldre- ungene vil like alt fra mat til attraksjoner og det samme gjelder unge reiselystne, vokste og pensjonister. Siden dette er et muslimsk land, dog ganske moderat, må man kle seg respektabelt før man går inn i en moskè; bukser og skjorter for menn og kjoler som dekker knærne og skuldre for kvinner. Når du ikke er på hotellområdet eller stranden, bør kvinner også unngå bare skuldre og utildekkede armhuler – dette oppfattes faktisk som nakenhet.

En skulderveske med godt dekkende sjal er trikset for reisende kvinner i Tunisia, sammen med en vannflaske og en god bok. Tunisia er landet man bør reise til om ønsker å reise litt lenger sør enn vårt eget kontonent, drømmer etter lange varme strender og gode matopplevelser. Her blandets alle verdens kulturer og dette er virkelig landet der kontrasten mellom det tradisjonelle og det moderne smeltes sammen til en vakker opplevelse. Her er det lett å drømme seg bort og komme godt ned i puls før man returnerer til den travle hverdagen der hjemme.